Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Donald Trump har, sammen med Israel, har nok en gang angrepet Iran. Denne gangen virker det som de har tenkt å gjennomføre vedvarende angrep mot ulike deler av Irans ledelse, med mål om å få til regimeendring.

Les siste nytt om situasjonen i Midtøsten her

Ser konturene av en Trump-doktrine

Etter at Trump har manet om sin fredsinnstilling for å få Nobels fredspris ser vi nå konturene av en koherent Trump-doktrine. Den er ikke basert på ideologi, strategi eller en gjennomtenkt plan for å oppnå et utenrikspolitisk mål for USA. Det er en enkel reaktiv impuls-doktrine basert på erfaringen fra angrepet på Venezuela på nyåret.

Trump styrer på innfallsmetoden, ofte påvirket at av den siste taleren i rommet. I den grad han har en form for ideologi så er det en ikke-prinsipiell små-fascistoid «sterk mann» image. Der passer bruk av militær makt inn godt.

Jørn Sund-Henriksen var valgobservatør i Kyiv under Orangerevolusjonen i 2004 og har tjenestegjort i Kystjegerkommandoen. Han har drevet med frikildeetterettning (OSINT) i over 10 år i flere konflikter og er leder i Norsk-ukrainsk venneforening. Bidragene hans er basert på frikildeetterettning, og er dermed en akkumulering og analyse av nåværende tilgjengelig informasjon, med de farene for feilkilder det innebærer.

Det første store forsøket på regimeendring var mot Venezuela på nyåret, der han hadde større suksess enn de flest kunne forestilt seg. Han fikk fjernet presidenten i landet uten tapet av en eneste amerikansk soldat.

Ellevill avsløring: – Vil bli slutten for Trump

Slik suksess (fra hans ståsted) gir selvtillit og til og med hovmod. Nå har den militære aksjonen mot Iran startet. Det virker nå som målet er å fjerne det iranske regimet. Et mål USA har hatt siden 1979, men som de aldri reelt har forsøkt å få til annet enn å støtte i Irak gjennom Iran-Irak-krigen på 1980-tallet.

Det er uklart om de vil lykkes. Iran er en helt annen militærmakt enn Venezuela. Likevel er det ingen tvil om at regimet er pill råttent og har svært marginal støtte i folket. Iran som militærmakt er også i forhold til USA og Israel.

Les også Sarah Gaulin om Iran: Kan utløse tidenes flyktningkrise

Impotent motstand fra Iran

Iran har startet med motangrep mot amerikanske baser i regionen gjennom missilangrep og bruk av . Det kan se spektakulært ut, men også denne motstanden er ganske impotent. Irans våpenteknologi er hovedsakelig basert på russisk og kinesisk teknologi. Krigen i Ukraina har vist hvor langt tilbake den står for vestlig teknologi. Og de sterkeste proksiene til Iran er omtrent knust av Israel allerede.

Det er med andre ord stor mulighet at Trump vil lykke med å styrte det iranske regimet. Hva som skjer etterpå, er vanskelig å si. På overflaten kan Trumps ønske om regimeendring virke litt ironisk med tanke på at Trump siden tidlig 2000-tall har vært svært kritisk til Bush-administrasjonens forsøk på regimeendring i Midtøsten.

Les også: Norge må slutte å leke moralpoliti overfor Ukraina

To grunner til å være veldig bekymret

Den store forskjellen var at Bush gikk inn i Irak og Afghanistan og prøvde å bygge demokrati der det fantes svært krevende vekstforhold. Trump har ingen ambisjoner om det. Han er ikke engang en demokratitilhenger. Han er veldig bekvem med å få inn en ny tyrann som støtter hans agenda.

Dette er en av to årsaker til at vi bør være veldig bekymret. Å fjerne en tyrann er ikke negativt i seg selv. Tvert imot. Både Aristoteles og Thomas Aquinas har argumentert for etikken bak foran å gå til krig mot en hel nasjon og et helt folk. Jeg er besnæret av logikken. Ta ut lederskapet heller enn hele folket.

Les også Eva Stenbro: Espen Barth Eide lar sønnen ta støyten

Problemet med det er at det er ikke nødvendigvis et godt alternativ klart når tyrannen er borte og nasjonen kastes ut i kaos. Potensielt hele regionen. Militær makt er et virkemiddel der godene svært sjelden utveier bakdelene. Derfor bør terskelen for bruk være svært høy. Noen ganger har de vært for høye som for Obama og Biden med hensyn til Ukraina.

Bryr seg lite om hva som skjer etterpå

Det som har gjort verden eksponensielt mye farligere i 2026 er at Trump viser at han har svært lav terskel for militær intervensjon og at han ikke bryr seg særlig om hva som skjer etterpå. Han er fornøyd med å fjerne ledere han ikke liker. Let the chips fall as they may.

Min spådom er at etter Iran er Cuba neste på lista. Et torn i siden til USA siden 1959 som Trump gjerne vil «fjerne». Der har han også støtte fra sin utenriksminister som har regimeendring på Cuba som sin fremste politiske sak. Jeg mente at Cuba var et naturlig mål etter Venezuela, men nå er det ytterligere forsterket etter båtangrepet denne uka.

Les også Asbjørn Svarstad: Hykleri av Norge

Norges forsvarsplan er foreldet

Den andre grunnen til av i bør være veldig bekymret er kombinasjonen av Trumps fraværende terskel til å gripe til våpen og at han er anti-demokratisk. Vi har ingen garanti for at han vil fortsette å angripe land som har ikke-demokratiske ledere. Det er ikke utenkelig at Canada og Grønland kommer på lista hans. Han liker ikke Norge noe særlig heller. Hva om han vil ha Svalbard. Sjansen for slike konflikter er ikke lengre null.

Ellevill avsløring: – Vil bli slutten for Trump

Derfor er vår langtidsplan for Forsvaret allerede foreldet. Vi må ytterligere forsterke vår forsvarsevne på kort og lang sikt. Regjeringen gjør viktige grep med tettere samarbeid med den viktigste militærmakten i Europa; Ukraina.

Må inn i EU før det er for sent

Et felt der regjeringen imidlertid må vise mer mot er EU-medlemskap. Tiden for tvil, tull, misinformasjon og navlebeskuende kvasinasjonalisme er ute. Norge er i realiteten allianseløs i en verden som i eskalerende grad er uforutsigbar med militærmakt som hyppig politisk virkemiddel. Vi må inn i EU nå. Før det er for sent. Det er verdens siste bastion av liberale demokrati og vi trenger dem mer enn de trenger oss.

© Nettavisen