Norsk byråkrati rammer uskyldige barn |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Denne historien er som en påskekrim med det norske byråkratiet som synderen. Domstoler overkjøres, menneskerettigheter brytes og fire norske barn rammes av et mareritt – akkurat nå. Rettssikkerheten fungerer ikke, og skattebetalernes midler brukes for å bryte ned en velfungerende familie – uten å oppnå noe som helst fornuftig.
Historien kan ende fryktelig trist, med mindre norske politikere og myndigheter rydder opp raskt. Nordmenn flest tror ikke at slikt kan skje i «snille» Norge.
Les også: Ber om flere barn – men gjør det umulig å jobbe
22 år i Norge uten å ha gjort noe galt
Liban flyktet fra Etiopia med reell fare for eget liv. Han har nå bodd 22 år i Norge og har hatt hovedomsorgen for sine fire norske barn i alderen 4–16 år. Hans kone har forsørget familien med full jobb, skole på kvelden og er snart utdannet helsefagarbeider. Familien er godt integrert i lokalsamfunnet på Karmøy, og de har alltid bodd på kjent adresse.
Liban har aldri gjort noe galt utover å mangle ID-papirer. Han flyktet fra forfølgelse grunnet familiens tilknytning til OLF (Oromo Liberation Front). Fra folkegruppen oromoer har tusenvis blitt utsatt for arrestasjoner, tortur og drap. Ifølge FN skjer overgrep også i dag, og det advares om tvangsreturer.
Les også Anne Hafstad: Ta pasientene på alvor da!
UDIs språktester har bevist at Liban ikke har løyet om hvor han kommer fra. Liban møtte sin kone i Norge, som var flyktning fra samme område og fikk norsk statsborgerskap. Deres fire barn er norske borgere uten noen tilknytning til Etiopia.
Liban har søkt om opphold både på grunn av returfare og senere familiegjenforening, men er blitt avvist av UNE (utlendingsnemnda) med en splittet nemnd med tre medlemmer, og senere av nemndleder alene.
Respekterer ikke domstolene og norsk lov
I 2024 ble saken behandlet i Tingretten, hvor Liban vant. Retten mener UNEs avgjørelser bryter både med Utlendingsloven og EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjonen), som Norge er bundet av. Retten mener Liban ikke kan utvises og opphold skal innvilges blant annet grunnet lovregler om hensynet til «barns beste». Familien og lokalmiljøet feiret, men lykken ble kortvarig.
UNE valgte nemlig å anke saken til Lagmannsretten, som ble behandlet i januar i år. Liban hadde da lovlig opphold i Norge. Den 28. januar, før retten hadde avsagt sin dom, kom Politiets utlendingsenhet (PU) plutselig for å hente Liban klokken fem om morgenen, foran fire skremte barn, for internering på Trandum. Barna ble knust av angst for å miste sin far, og konen har blitt sykmeldt.
Les også Anders Magnus: Er Rødt et voldelig parti?
På Trandum ville de tvinge Liban til å møte representanter for Etiopiske myndigheter, som er de Liban frykter. Dette uten rett til reell advokatbistand eller tolk, som er i strid med norsk lov. Den 19. februar avsa Lagmannsretten sin dom, hvor UNE igjen tapte saken om utsendelse.
Inhumane og ufornuftige argumenter
UNE har tapt i begge rettsinstanser, og en enstemmig rett med tre dommere kom til at det vil være uvanlig store belastninger for barna om familien splittes. Det er derfor absurd at UNE/PU fortsatt vil holde Liban internert på Trandum. Han fikk ikke engang komme hjem til barna i påsken.
Det argumenteres med at Liban kan gjemme seg, men med hvilken logikk? Han har alltid vært åpen om hvor han er, vil bare være hos barna, har fortsatt lovlig opphold i Norge, og har fått medhold om ikke å bli returnert i to rettssaker!
UNEs nemndleder vil anke saken helt til Høyesterett, med mål om utkastelse av Liban til Etiopia. Liban kan da søke om familiegjenforening derfra, som normalt tar minst to år. Selv om rettspsykologer har intervjuet barna og mener at slik atskillelse vil kunne skade dem, mener UNE at faren kan holde kontakt via Internett.
UNE innser at moren trolig ikke vil kunne ivareta både jobb, studier og barna, men mener moren kan leve med offentlige stønader.
Hva er fornuften for samfunnet ved dette? Å bryte ned en velintegrert familie, påføre barna traumer og psykiske belastninger, og bidra til utenforskap? Å skape reduserte skatteinntekter og betale NAV-støtte om moren ikke klarer å jobbe, og miste en helsefagarbeider? Å bruke våre skattepenger til statens advokater og en rekke dommere gjennom tre rettssaker, samt betale uttransportering til Etiopia, for at Liban deretter skal få familiegjenforening?
Kan asylpolitikken forbedres uten å ramme feil?
Mange i Norge er opptatt av strengere tiltak mot kriminelle, som kan inkludere utkastelse, og at vi ikke skal ta imot flere flyktninger enn vi kan klare å integrere. Uansett bør vi kunne skille dette fra å straffe innvandrere som har bodd i Norge over mange år, som samfunnet trenger og kun har glede av. Vi må i det minste sørge for at norske barns grunnleggende rettigheter ivaretas etter loven, og at byråkratiet ikke neglisjerer rettsavgjørelser.
Dette er en enkeltsak, men dessverre representerer den også systemsvikt i asylsystemet. Blant annet har UNE, som behandler alle klagesaker, fått altfor stor og enerådende makt. Nemnda består normalt kun av tre medlemmer, som kan være splittet. Godt over 90 prosent av sakene avgjøres imidlertid av nemndleder alene – ofte flere ganger.
Som regel fungerer dette fint, men i andre saker ser vi eksempler på at rettssikkerheten ikke ivaretas. Dette kan bekreftes av flere kjente advokater, av Noas (norsk organisasjon for asylsøkere), og av meg som har jobbet med flere lignende saker i over ti år.
Politikerne våre bør snart få ryddet opp i systemsvikten, som lett kan forbedres. Slikt bør ikke skje i vårt «perfekte» land, som bruker store midler på å fremme fredsarbeid, bistand og menneskerettigheter. Nå må Norge «feie for egen dør».
Les også: Brutal prislapp på sorg
La Liban-saken raskt få en verdig slutt
I første omgang må noen sørge for at Liban-saken raskt kan få en fornuftig og lykkelig slutt. UNE bør respektere to rettsinstanser og ikke anke nok en gang, men la Liban få komme hjem til barna sine, gi ham oppholdstillatelse, og la familien få fred. Ellers må politikerne gripe inn.
Det er bedre at innvandringsmyndighetene våre bruker sine ressurser på utfordringer til samfunnets beste.