Forestill deg Støre i en matkø |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Tanken kan høres provoserende ut, kanskje til og med populistisk. Men den rommer et alvor vi ikke kommer unna: Avstanden mellom politiske beslutninger og menneskene de berører, har blitt for stor.
Hverdagen for folk flest
Hva ville skjedd dersom Jonas Gahr Støre pakket sakene sine og flyttet til en vanlig leilighet på Torshov – ikke som statsminister på besøk, men som midlertidig innbygger på lik linje med andre? Uten rådgivere, uten sjåfør, uten sikkerhetsnett. Bare med et stramt budsjett og hverdagen slik mange faktisk lever den.
Plutselig blir politikk konkret.
Det handler ikke lenger om «justering av ytelser», men om hvorvidt det er råd til middag den siste uka før neste utbetaling. Det handler ikke om «inkludering i arbeidslivet», men om hvordan det føles å bli avvist gang på gang. Det handler ikke om «midlertidige utfordringer», men om en konstant uro som setter seg i kroppen.
Les også: Inkassogjelden eksploderer – Støre har skylden
Matkø og tøffe prioriteringer
På Torshov, som mange andre steder i Oslo, lever folk tett på økonomisk press. De står i matkø, de prioriterer bort egne behov for barna sine, og de kjenner på en skam som sjelden fanges opp i politiske taler.
Dette er ikke unntakene – det er en del av virkeligheten i et av verdens rikeste land.
Ville politikken sett annerledes ut dersom statsministeren selv måtte leve med disse rammene i noen uker? Det er umulig å si sikkert. Men det er vanskelig å tro at det ikke ville satt spor.
Les også: Svak regjering uten kontroll
Politikk uten kontakt
Kritikere vil hevde at dette er symbolpolitikk. At en statsminister ikke kan «late som» han er fattig, og at det ikke gir reell innsikt. Det er et legitimt poeng. Samtidig er alternativet verre: Politikere som aldri kommer nær nok til å forstå konsekvensene av egne vedtak.
Poenget er ikke at Støre bokstavelig talt skal flytte. Poenget er at vi trenger politikere som våger å utsette seg for ubehaget ved å se virkeligheten nedenfra. Som lytter, ikke bare i møterom, men i menneskers liv.
Les også: Pensjons-sjokket du må unngå
For når politikken mister kontakten med hverdagen, mister den også noe av sin legitimitet.
Kanskje er det nettopp derfor tanken om Torshov treffer en nerve. Ikke fordi den er realistisk, men fordi den peker på noe vi mangler: Nærhet, forståelse og vilje til å se hvordan beslutninger faktisk virker.
Det burde ikke være radikalt å mene at de som styrer landet, også bør kjenne det på kroppen.