Putin taper krigen |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Et sitat man ofte møter som historiker, er at den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den. Det er flott sagt. Men det stemmer dårlig. Historien gjentar seg aldri; den ruller videre.
Som vanlig sa Mark Twain det best: «Historien gjentar seg ikke, men den rimer.» Det betyr at man må ha gehør for historie for å tolke den riktig. Det holder ikke å huske en enkel formel.
Krigen mellom Russland og Ukraina illustrerer hvor nødvendig det er å tenke riktig her. Mange – la oss kalle dem «historiske fatalister» – sier omtrent dette: «Se hvordan det gikk med Hitler da han angrep Sovjetunionen, og med Napoleon og han der svenskekongen før det. De tapte alle sammen. Russland er stort, mektig og i lengden uovervinnelig. Historien viser oss at Ukrainas kamp er håpløs.»
Tja, mon det? Dette er historisk vranglesning.
Tapte mot dem som kjempet for sin eksistens
For det første: Hvor var det svenskekongen Karl XII ble knust i 1709? I Poltava. Altså i Ukraina.
Hva med Napoleon i 1812? En avgjørende årsak til at hæren hans gikk i oppløsning under retretten fra Moskva, var at han ble nektet adgang til de rike kornkamrene i sør – altså mot Ukraina. Han ble tvunget tilbake til den utplyndrede ruten i nord. Og hvem var det som red ham som en mare på flankene? Lette, raske kosakkregimenter fra Ukraina.
Hva med Hitler? Alle kjenner til tapet ved Stalingrad. Færre husker at de enorme slagene som knekket Wehrmachts ryggrad bærer navn som Kyiv, Kharkiv og Dnepr. De foregikk på ukrainsk jord. Ukraina stilte ikke bare med territorium, men med millioner av soldater, offiserer og store ressurser til Den røde armé. Å tro at dagens Russland automatisk besitter hele Sovjetunionens styrke, er som å tro at England alene har samme makt som Det britiske imperiet.
Men fatalistene glemmer også hvordan Sovjetunionen vant. Stalin visste inderlig vel – og glemte aldri å minne Churchill og Roosevelt på – at uten massiv vestlig støtte kunne ikke krigen vinnes. Khrusjtsjov og Zjukov innrømmet senere at uten amerikansk stål, aluminium, flybensin, jernbanemateriell og 400 000 lastebiler, ville «Den store fedrelandskrigen» endt med tap.
Og her er vi ved historiens rim: Noen glemmer hvem som i dag fører en ideologisk angrepskrig, og hvem som forsvarer fedrelandet. Karl XII, Napoleon og Hitler kjempet for å utvide sine imperier, og tapte mot dem som kjempet for sin eksistens.
Les også: Dette vil bare øke Putins appetitt på mer
I dag er rollene byttet om. Det er Putin som er den isolerte angriperen. Det er Russland som nå ligner på Tyskland under krigen: Svekket, uten strategisk dybde, og i kamp mot en overlegen økonomisk allianse.
Når Putins blitzkrieg mot Kyiv mislyktes i 2022, ble dette en utmattelseskrig. Da er det økonomi og logistikk som avgjør. I dag er det Ukraina som er mottaker av Vestens «Lend-Lease», mens Russland må tigge granater fra Nord-Korea og droner fra et Iran som nå har sin egen krig å tape. Russlands økonomi holdes kunstig i live med en krigsrente på over 20 prosent, mens det innenlandske oljefondet tømmes og det utenlandske er beslaglagt av EU.
Les også: Vi står i en energikrig
Samlet verdiskapning i dette oppløste imperiet er på størrelse med Spania og Portugal til sammen, og mindre enn Italia kun for seg. Runder vi av litt, er Russlands økonomi en tidel av EUs. Legger vi til Storbritannia og Norge, er den betydelig mindre. Dermed ser du også hvor overvurdert betydningen av et vaklende USA er for denne krigens utfall. Det handler om europeisk vilje, ikke støtten fra en hodeløs supermakt på leirføtter.
Historien forteller oss ikke at Russland alltid vinner. Historien forteller oss at i lange kriger vinner den parten som har den sterkeste motivasjonen, de beste alliansene og de dypeste lommene. Under den andre verdenskrigen var det Sovjetunionen. I 2026 er det Ukraina.
Putin taper denne krigen. Spørsmålet er hvordan Ukrainas seier vil se ut, og hva den vil ha kostet. Svaret avhenger blant annet av om krigen avsluttes før eller etter at Kertsjbroen faller i sjøen. Cirka 80 prosent av forsyningene til russerne på Krim kommer via den.
Fatalistene tar altså fatalt feil om historien. Den gjentar seg ikke. Men for den som lytter godt etter, rimer den ganske tydelig på et russisk nederlag.
Debattinnlegget ble først publisert på skribentens Facebook.