Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi har i dagevis blitt tutet ørene fulle med at nå mangler Johannes Høsflot Klæbo «bare to gull», «bare ett gull» på å passere Ole Einar Bjørndalen, Marit Bjørgen og Bjørn Dæhlie som «Tidenes vinterolympier»

Klæbo er enorm skiløper. Punktum!

Men, jeg er faktisk usikker på om han er «tidenes vinterolympier». Det samme gjelder Bjørgen og Bjørndalen.

Jeg synes vi skal kutte ut snakket om hvem som er tidenes vinterolympier.

Det er for meg en grov forenkling av virkeligheten.

Jobbet hele livet som journalist/reporter. Startet i lokalaviser, så ti år i NRK, deretter 28 år i TV 2. Har de siste årene jobbet med skisport; spesielt langrenn.

Flere øvelser – flere gullsjanser

Det som er korrekt er at ingen har vunnet flere gull i vinter-OL enn Johannes Høsflot Klæbo.

Men, er det det samme som å være tidenes vinterolympier?

Vi må ikke glemme at det i dag er flere øvelser, og med det flere gullsjanser. Og vi må også innrømme at det i enkelte grener, som langrenn, er det færre gode konkurrenter.

Langrenn med og uten Russland er jo som natt og dag.

Jeg må bare innrømme at jeg har stor respekt for utøvere som skiskytter Magnar Solberg. Det var en individuell øvelse i skiskyting under OL i 1964 og 1968. Solberg grep begge mulighetene.

Les også: Ekspertene måper av Norge og Klæbo: – Iskaldt!

Gode vekstvilkår for norsk selvgodhet

Det må vel også si like mye om olympisk storhet som medaljetelling.

Er ikke slike utøvere som Solberg like mye tidenes vinterolympier?

Jeg sier derfor: Lag gjerne statistikk over flest gull og medaljer i OL.

Men, dropp snakket om hvem som er tidenes vinterolympier.

Det er gode vekstvilkår for norsk selvgodhet under det pågående OL i Italia.

Les også: Dette skjer i OL i dag

Antall medaljer gir sjelden hele sannheten

Vi er født med ski på beina. (Noen også med skøyter)

Det er typisk norsk å være god.

Kan Norge overgå resultatene fra Beijing-OL som ble kalt «tidenes norske »?

Antall medaljer gir sjelden hele sannheten.

Blant annet fordi antall øvelser bare ser ut til å øke. Og med det flere medaljemuligheter!

Under «rekord-OL» i Beijing tok norske utøvere 37 medaljer. 16 var gull.

Les også: Ikke i tvil: Tror Dæhlie får rett

Men, kan vi dermed si at dette OL resultatmessig blir bedre enn for eksempel enn sist vi selv arrangerte OL, på Lillehammer i 1994?

Under «best game ever» på Lillehammer tok Norge 26 medaljer av 183 mulige. Det er vel 14 prosent av alle. medaljene.

I Beijing-lekene var «uttellingsprosenten» vel 11 prosent!

Kan vi da snakke om Beijing-OL som tideneste beste?

Toppidrettssjef Tore Øvrebøs mål for Norge i dette OL er 35 medaljer.

Et eksempel som illustrerer hvorfor rene medaljetall alene gir et misvisende bilde;

Dersom Norge prosentvis skulle forsyne seg like grovt av medaljene som på Lillehammer så må Norge ta 49 medaljer i Milano-Cortina-lekene.

På Lillehammer ble det kjempet om 183 medaljer.

I Milano-Cortina skal det deles ut 348 medaljer.

Uansett: Heia Klæbo! Heia Norge!

© Nettavisen