Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Mens VM-rusen siger innover oss må vi ikke glemme hvor dette eventyret begynte.

Vi må få Drillo på sokkel!

Norges tidligere landslagssjef, Egil «Drillo» Olsen, klarte det som den gang, for en mannsalder siden, fortonet seg som umulig, at Norge skulle være med i verdensmesterskapet i fotball. Og Drillo klarte det to ganger. Han er verd en statue ved Ullevaal stadion.

Skal Drillo selv få oppleve en slik hedersbevisning må det skje nå.

For ifølge Drillo selv er han i livets ekstraomganger. Han runder 84 år i april. Vi må rett og slett «få ræva i gir», Lise Klaveness!

Les også: Klaveness gjenvalgt som fotballpresident for to nye år

Trodde Drillo kunne trylle

Det kan ikke være mye tvil om at Egil Drillo Olsen fortjener en statue.

Han var mannen som ga nasjonen troen. Gjennom resultater.

Drillo endret den norske mentaliteten fra å mestre noen skippertak i ny og ne, til en overbevisning om at Norge kunne konkurrere med de beste i verden. Vi trodde en stund at Drillo kunne trylle! Kanskje er det denne mentaliteten vi ser igjen hos dagens generasjon av landslagsspillere. Der flere er sønner av spillere i Drillos landslag: Erik Thorstvedt, Alf Inge Haaland og Gøran Sørloth. Og dagens landslagstrener, Ståle Solbakken, tilhørte også Drillos.

En av spillerne fra Drillos storhetstid som trener forteller at han var en god leder uten at han selv visste.

Drillo hadde en klar filosofi om hvordan fotball skulle spilles. Og det var ikke basert på magefølelse, men analyse. Han gjorde fotballen enklere, tydeligere og mer systematisk.

– Dere er kunnskapsløse! Dere bare synser rundt, og ingenting er forankret i kunnskap, sa Drillo til NRK i 1988.

Drillo er fagmann. Han hadde et enkelt konsept der alle spillerne visste hva deres oppgave var. Det var direkte fotball, der pasninger skulle gå i lengderetning mot motstanderens mål. Med det ble risikoen for tilfeldigheter redusert.

Var fryktet og utskjelt

Få har klart å skape sin egen spillestil i fotball. Egil Drillo Olsen greide det. Drillosstilen var elsket her hjemme – så lenge resultatene gikk Norges vei. I utlandet var Drillosstilen fryktet og utskjelt. Den ble beskrevet som primitiv. Det var en stund oss mot resten av verden. Det trivdes Drillo selv godt med.

Drillos landslag besto nok ikke av spillere som var kjent for sine tekniske ferdigheter, men de var fysisk sterke og taktisk svært gode. Og disiplinerte. Jeg vil si at Drillo fikk maksimalt ut av begrensede forutsetninger.

I motsetning til dagens landslag hvor flere av spillerne er globale stjerner, så var det den gang treneren, Drillo, som tronet øverst på «statustoppen». Og han var et yndet intervjuobjekt. Drillo ga oss journalister klare svar. Han snakket i overskrifter!

Vi er mange som har mye å takke Drillo for. En verdig måte å gjøre det på er å få Egil Roger Olsen – med «pæler» – på sokkel!

Sett i gang, fotballpresident!

PS: Det er kanskje noen som lurer på hvorfor Egil Olsen fikk kallenavnet Drillo. Egil Olsen spilte i sin tid på Vålerenga, som på 1960-tallet hadde mange munnrappe spillere. Som Per Schjerven Olsen. Han ble så lei av at Egil Olsen driblet og driblet og hadde vondt for å gi fra seg ballen til en lagkamerat. Så oppgitt ble Per Schjerven at han utbrøt: – Briljant Egil, men kan du ikke sentre, din drillo!

© Nettavisen