Bare opptatt av penger og frihet? |
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Gullet til Lucas Pinheiro Braathen må smerte noen i Norges Skiforbund.
Nordmannen la opp etter krangel med nettopp forbundet. Heldigvis for alpinsporten gjorde Lucas comeback – men som brasilianer.
Les også: Pinhero Braathen tok Brasils første OL-gull
I den norske selvgodheten er dette kanskje bare ett gull mindre.
Men det som for meg er mer alvorlig er at norsk skisport mistet en utøver som fanget de unges interesse.
Lucas er så mye mer enn resultater: En kul type. En moderne utøver.
En med appell som hadde vært gull verdt for norsk rekruttering.
Jobbet hele livet som journalist/reporter. Startet i lokalaviser, så ti år i NRK, deretter 28 år i TV 2. Har de siste årene jobbet med skisport; spesielt langrenn.
Jeg håper at våre skiledere evner å se lenger enn å påstå at det var Lucas Pinheiro Braathen som ikke kunne innrette seg. Det skapes fort et bilde av utøvere som ikke er A4 som selvopptatte egoister.
Aftenpostens A-magasin hadde for et par uker siden en større reportasje hvor alpinlandsLAGET ble hyllet.
Og viser til at Braathen valgte Brasil, penger og frihet, mens Henrik Kristoffersen valgte rettsak. Med henvisning til hans tvist med forbundet om sponsormerke på skihjelmen.
Men dette er vel en individuell idrett og ingen lagidrett?
Og gullet til Braathen må være bekreftelse på at det er ulike veier til suksess.
Suksess kan også bli brems
Har noen i Skiforbundet, etter at Braathen forsvant, vært villig til se seg i speilet og tenkt: Kunne vi gjort noe annerledes?
Det handler ikke om å gi etter for krav fra egoistiske utøvere med sterke foreldre i ryggen.
Det viktigste er hvordan forbundet kan ivareta fellesskap og individuelle behov.
Jeg undres på om ikke selvgodheten er Skiforbundets største utfordrer. Ikke det at vi blir slått på ski av utlendinger.
Norge har nå i mange tiår vært best i verden. Men, suksess kan også bli en brems.
Det er dessverre mer naturlig å forsvare det som har fungert i flere tiår, enn å utvikle noe som har fungert.
Gullet er en påminnelse
Gullet til Braathen er for meg en skikkelig påminnelse om at toppidrett ikke bare handler om å innordne seg i systemer, men at utøvere må få utvikle seg på sin måte.
Er det mulig når forbundet bestemmer og utøveren må innordne seg?
Exiten til Braathen, og utviklingen i langrenn hvor vi ser at flere av de beste velger alternative opplegg utenfor landslaget, gjør at spørsmålene står i kø til skilederne våre.
Har Skiforbundet et system som er fleksibelt nok for litt «annerledes» utøvere?
Kan den såkalte landslagsmodellen ha gått ut på dato?
Er likebehandling alltid «rettferdig» behandling?
Forstår forbundet hva som motiverer dagens unge toppidrettsutøvere?
Tenker forbundet i dag som det ble gjort for 20-30 år siden?
Er landslagsmodellen rigget for 1990-tallet og ikke i dag hvor utøverne er mer selvstendige - og kravstore?
Jeg tror at forbundet og utøverne i større grad må spille på lag, bli partnere.
Men, det krever omstilling i norsk idrett som er bygget på fellesskap og likebehandling.
Jeg er meget spent på om Skiforbundet har den omstillingsviljen som kreves.
Lucas Pinheiro Braathen er ikke noe enkeltstående tilfelle. Dagens utøvere er i mye større grad enn før opptatt av sin egen utvikling. Og det kommer flere unge med sterke egoer.
Jeg tror mange glemmer at det viktigste at dreier seg om individuell idrett.
I tillegg til egen sportslig utvikling tenker dagens toppløpere også på sin egen merkevare.
Er det tilfeldig at stadig flere lykkes utenfor landslaget?
Som Lucas Pinheiro Braathen