Alt er så fantastisk – men uten gull |
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Hvis vi titter «bak resultatene», som det heter, så er situasjonen for kvinner i vår nasjonalsport bekymringsfull.
For første gang på 20 år står norsk kvinnelangrenn uten individuelt olympisk gull!
Ja, jeg registrerte at mange var «høyt oppe» etter at Norge vant kvinnestafetten. Landslagstrener Sjur Ole Svarstad var en av de. Til Aftenposten uttalte han om kritikken som er kommet mot kvinnelandslaget:
– Det grenser jo til det komiske, men det er veldig kult med det norske engasjementet. Det norske folk har jo så helsikes lyst til at vi skal vinne.
Jobbet hele livet som journalist/reporter. Startet i lokalaviser, så ti år i NRK, deretter 28 år i TV 2. Har de siste årene jobbet med skisport; spesielt langrenn.
Ja, Sjur Ole Svarstad, Norge vant stafetten. Gratulerer! Men, er det noe svar på tilstanden til våre landslagsløpere? For stafett er en lagsøvelse. Langrenn er og blir en individuell idrett. Og der har Norge tapt sin ledende posisjon på kvinnesiden.
Greit nok at Heidi Weng fikk sølv og bronse på 20 og 50 kilometer. Solid prestasjon. Men, når jeg hører Therese Johaug på NRK omtale Kristin Austgulen Fosnæs sin fjerdeplass som noe helt fantastisk så begynner jeg å lure. Det er seks-sju minutter bak suverene Ebba Andersson på søndagens 50 kilometer! Hvor er ambisjonene?
Stafettgullet skjuler ikke sannheten
Vi kan iallfall ikke gjemme oss bak stafettseieren. Den ble vunnet under spesielle omstendigheter. Ebba Anderssons fall endte med ødelagt ski. Stafettriumfen viser at vi har kultur, bredde og lagånd. Og unnskyld meg, det skulle bare mangle at Norge ikke vant denne stafetten!
Les også: Et OL oppløst i tårer
I langrenn er det de individuelle øvelsene som forteller hvem som er best i verden.
Der er ikke lenger Norge best. Dessverre. Og det er ikke negativ kritikk. Det er en realitet.
Landslagsmodell under lupen
I dette OL har et klart flertall kvinnelige langrennsløpere vært utøvere som satser utenfor landslaget. Hva forteller det?
Først, det er imponerende. Og det sier litt om bredden i Norge. Men, det er også et varsko? For hva blir landslagets rolle hvis stadig flere av de som lykkes best satser utenfor skiforbundets system? Da må ledelsen i Skiforbundet faktisk se seg i speilet og våge å stille spørsmålet: Er vår landslagsmodell god nok i dag?
Les også: Er Klæbo SÅ unik?
Landslaget har vært en suksess i flere tiår. Det har vært en styrke. Men, samtidig, og det er krevende både å se og ikke minst innrømme: Suksess gjør noe med oss. Selvtillit er bra – selvgodhet er pyton! Da blir velmente motforestillinger oppfattet som sur kritikk. Man vet best selv og forsvarer det eksisterende. I stedet for å stille spørsmålet: Hva må vi gjøre for å bli best i verden i morgen?
Suksessen i norsk kvinnelangrenn har vel ikke lent seg på stafettseire? Den har vært bygd på løpere som har satt standard på trening og som har hatt kvaliteter til å vinne renn. På egen hånd. Slik vi ser på herresiden.
Og tilstanden på kvinnelandslaget i langrenn handler ikke om resultatene i dette OL. Det er en utvikling over tid. Som det burde vært gjort noe med.
Det skremmer meg at vi jubler så høyt for et par medaljer. Og vi kan da ikke være fornøyd med to individuelle medaljer og stafettgull, som Norge vant da Sverige mislyktes?