Da hun erklærte Høyres landsmøte for avsluttet i går søndag, kvitterte delegatene med stående applaus.

I løpet av helgen har støtteerklæringene og hyllingstalene sikkert langt overgått dem hun fikk som fersk 40-åring i leiligheten til Terje Rød-Larsen og Mona Juul for snart ti år siden.

Jeg tror ikke nødvendigvis at vennskapet med den nå avsatte ambassadør Juul – som først var «nært», men som nå alltid har vært litt perifert – vil skape konkrete problemer for henne.

Å låne en leilighet kan noen ganger være bare å låne en leilighet.

Men politietterforskningen av det norske Epstein-sporet er så vidt begynt.

Vil Epstein-filene kunne ødelegge for Ine Eriksen Søreide? Dette temaet er dagens snakkis. Delta i diskusjonen i kommentarfeltet under.

Sammenligner med Watergate

Økokrim-sjef Pål Lønseth har sagt at den kan ta flere år. Også den uavhengige kommisjonen som skal granske UD vil bruke tid, det samme vil Europarådets granskere gjøre. Og fremdeles gjenstår massevis av upubliserte Epstein-filer.

Jeg ser at mange kommentatorer mener at tilløpet til storm mot Søreide på grunn av Juul-vennskapet allerede har gått over. Det kan godt hende stormkastene løyer.

Men kanskje ikke den iskalde, irriterende trekken som gjør at hun aldri får sette seg ned og nyte nistepakken i solveggen.

I et intervju med Minerva før helga gikk tidligere Høyre-høvding Michael Tetzschner så langt som å sammenligne den kommende UD-granskingen med Watergate-skandalen. Den gangen Richard Nixon måtte trekke seg i vanære som USAs president etter omfattende lovbrudd.

Kan ha begått ulovligheter i flere tiår

Vi står nemlig overfor muligheten for at flere velkjente personer kan ha begått ulovligheter i norsk, offentlig tjeneste gjennom flere tiår.

– Jeg tror allerede nå vi kan se at det norske selvbildet må justeres. Så får vi se hvor mye, eller om det må endres fullstendig, sier Tetzschner.

Han mener at Watergate i 1972 for alltid endret amerikanernes – ja, hele den demokratiske verdens – tiltro til politikerne. Uansett parti. Selve troen på at makthaverne respekterte sine egne lover fikk seg en knekk.

Korrupsjonssiktelsen mot Jagland, Juul og Rød-Larsen kan være vår tids norske Watergate, mener han.

For dette handler ikke bare om enkeltpersoner, men om hele vår utenrikspolitiske og bistandspolitiske selvforståelse.

Norges kanskje pinligste øyeblikk

Det norske engasjementet internasjonalt – både i bistand og «fredsarbeid» – har nemlig eksplodert siden 1990-tallet. Uten at kontrollen nødvendigvis har holdt tritt.

Noe av det samme er professor Terje Tvedt inne på i det han kaller det norske «humanitær-politiske komplekset». Som i sin selvforståelse nettopp har hatt Oslo-avtalen fra 1993 – med Terje Rød-Larsen og Mona Juul som gallionsfigurer – som en av sine store meritter.

Og som i 2017 resulterte i norsk utenrikspolitikks kanskje pinligste øyeblikk:

Premieren på teateroppsetningen Oslo på Broadway, et helteepos som yngre lesere ikke har hørt om engang – og som vi andre kanskje har fortrengt:

Et skuespill om hvordan de to norske heltene omtrent egenhendig klarte å skape fred mellom israelere og palestinere, og som senere ble både Spielberg-film og forestilling på Det Norske Teatret.

En Broadway-fantasi i New York som ble finansiert av, ja du visste det kanskje allerede: den overgrepsdømte Jeffrey Epstein.

Men dette har da mye mer med Arbeiderpartiet å gjøre enn med Høyre, sier du kanskje.

Ja. I alle fall hittil.

Søkelyset vil treffe statsrådene

I dag er det Ap-politikerne Thorbjørn Jagland, Terje Rød-Larsen og Mona Juul som står siktet av Økokrim, med Davos-topp Børge Brende (H) som pinlig vedheng.

Men etter hvert vil søkelyset rettes mot utenriksministrene i perioden da Terje Rød-Larsen og det private International Peace Institute (IPI) i New York mottok 130 millioner kroner fra norske UD.

I disse åra var både Jonas Gahr Støre (Ap), Espen Barth Eide (Ap), Børge Brende (H) – og Ine Eriksen Søreide (H) ansvarlige for bevilgningene.

Og det er nå vi nærmer oss det som kanskje er hovedspørsmålet i det som må avdekkes:

Hva var årsaken til den eksplosive økningen i norsk bistand og «fredsarbeid» som Michael Tetzschner snakker om?

Et spørsmål som igjen leder fram mot Rødts ferske spørsmål om organisasjonen Centre for Humanitarian Dialogue i Genève, hvor Ine Eriksen Søreide nylig glemte å føre opp at hun var blitt styremedlem:

Hvorfor i all verden gir Norge 980 millioner kroner til en tankesmie i Sveits?

Jeg skal driste meg til en hypotese:

Norge som humanitær stormakt

La oss tenke oss tilbake til Utenriksdepartementet og regjeringsapparatet etter det forsmedelige EU-nederlaget i 1994. Mens kolleger i andre land reiste til Brussel for å bygge Europa, satt vi alene igjen i steinrøysa.

Eller vent, vi kunne kanskje tenke større enn Europa.

Hadde vi ikke allerede fått anerkjennelse for den vidgjetne Oslo-avtalen? Og var det ikke vi som nettopp hadde gitt Nobels fredspris til palestinernes Yasser Arafat og israelernes Shimon Peres og Yitzhak Rabin?

Vi kunne bli en fredsnasjon! En humanitær stormakt kjent over hele verden!

Og hvordan blir man det?

Jo, man pøser penger inn i internasjonale organisasjoner. Søker styreverv. Mingler med de mektige og viser at vi mener alvor. Lar alle forstå at vi er villige til å bruke deler av oljeformuen i det viktige arbeidet for «det gode».

Arbeidet ga resultater:

I 1997 ble Gro Harlem Brundtland (Ap) generaldirektør for Verdens helseorganisasjon i Genève

I 1999 ble Terje Rød-Larsen (Ap) FNs visegeneralsekretær for Midtøsten

I 2000 ble Erik Solheim (SV) fredsmegler på Sri Lanka

I 2005 ble Vidar Helgesen (H) generalsekretær for Det internasjonale institutt for demokrati og valgassistanse (International IDEA) i Stockholm

Samme år gikk Terje Rød-Larsen videre til International Peace Institute i New York

I 2008 ble Vidar Helgesen (H) styremedlem i Centre for Humanitarian Dialogue (HD-senteret) i Genève

I 2009 ble Thorbjørn Jagland (Ap) generalsekretær for Europarådet i Genève

I 2013 tok Espen Barth Eide over som styremedlem og senere styreleder i HD-senteret i Genève

I 2014 ble Jens Stoltenberg (Ap) generalsekretær i Nato i Brussel

I 2017 ble Børge Brende (H) president og CEO i World Economic Forum i Davos

Og i 2021 var det altså Ine Eriksen Søreides tur å bli styremedlem i det prestisjetunge HD-senteret i Genève

Listen er ikke utfyllende. Og i alle årene siden sjarmoffensiven startet, og pengesekken åpnet seg, har norske utenriksministre kunnet sole seg i glansen. I en eliteserie der lille Norge definitivt kjempet langt over sin vektklasse.

«Bondske» nordmenn langt hjemmefra

Det kan selvfølgelig ha vært positivt. Både for Norge og verden.

Men det store spørsmålet er hva alt sammen har kostet.

Og hva som kan ha ha skjedd med enkelte naive eller «bondske» eller lure nordmenn i møtet med en hardere, griskere og mer kynisk verden. Hvilke penger som har gått hvor, kanskje uten nødvendig kontroll.

Problemet til Ap og Høyre er at de to «styringspartiene» i stor grad har delt de attraktive posisjonene mellom seg.

Derfor værer opposisjonen blod. Derfor angriper særlig Rødt fra venstre. Mens Frp angriper fra høyre.

Dette kan bli strevsomt både for Støre og Eide. Men det blir også plagsomt for nyvalgte Søreide.

Hun er helt fersk som partileder. Hun skal «fornye» Høyre. Og hun skal bygge en ny og sterkere posisjon for partiet og seg selv.

Kanskje må vi rive hele muren

Ifølge Michael Tetzschner kan vi se for oss et kommende, brutalt møte mellom vårt eget selvbilde som «rik og snill fredsnasjon» og en mer kynisk virkelighet av penger, posisjoner og nettverk.

Da Ine Eriksen Søreide satte punktum for Høyre-landsmøtet i går, avsluttet hun med å minne delegatene på det konservative mottoet om å forandre for å bevare.

– Endringer skjer gradvis. Vi må bygge stein på stein, sa hun.

Urettferdig eller ikke:

Problemet til Ine Eriksen Søreide som ny Høyre-leder blir at mange samtidig vil forsøke å rive stein for stein.

Eller at det kanskje blir nødvendig å rive hele muren.

© Nettavisen