Foreldre bør holde sammen for barnas skyld |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Premisset for skilsmisse er velkjent. Kanskje blir de voksne lykkeligere hver for seg. Men legg merke til noe.
I samtalen finnes det én person som er fullstendig fraværende.
Hva som faktisk skjer
Skilsmisse er ikke bare et romantisk brudd mellom to voksne. Det er en dramatisk omveltning i et barns liv. Norsk forskning fra blant annet Folkehelseinstituttet og Nova viser et tydelig mønster.
Barn som vokser opp etter samlivsbrudd har i gjennomsnitt høyere risiko for psykiske plager, svakere skoleprestasjoner og mer ustabile oppvekstvilkår.
Barn som vokser opp med bare én forelder er også overrepresentert i statistikk for atferdsproblemer og kriminalitet.
Dette betyr ikke at alle barn fra skilsmisse får det vanskelig. Men risikoen øker. Og det vet vi.
Likevel sitter voksne og snakker om skilsmisse som om det bare handler om hvem som føler seg mest tilfreds.
La oss være ærlige om hva som faktisk skjer.
Når voksne bryter opp familien fordi de vil være lykkeligere, er det noen andre som må bære konsekvensene.
Barnet mister hverdagen
Det er barnet som pakker teddy bjørnen sin ned i sekken hver uke.
Barnet som flytter mellom to hjem.
Barnet som mister hverdagen med en av foreldrene.
Barnet som lærer seg å lese stemningen i to forskjellige hus.
Barnet som sitter fast i en lojalitetskonflikt ingen voksen ville ønsket for seg selv.
Ekteskap var aldri bare et romantisk prosjekt. Historisk er det en religiøs og sosial institusjon skapt for å beskytte barn. Derfor lover man troskap livet ut. Ikke fordi man tror følelsene alltid vil være sterke. Men fordi man vet at de vil svinge.
Løftet finnes nettopp for de dagene kjærligheten er vanskelig.
Problemet i dag er at vi lever i en kultur som dyrker selvrealisering mer enn ansvar.
Les også: Konflikter mellom foreldrene kan ødelegge barna
Den brutale sannheten
Vi sier barn trenger stabilitet.
Vi sier barn trenger trygg tilknytning.
Vi sier barn trenger forutsigbare rammer.
Men i det øyeblikket stabiliteten krever at voksne må ofre noe av sin egen komfort, snur moralen.
Da sier vi plutselig at voksne fortjener å være lykkelige.
Og dermed blir barnet sekundært.
Dette er den brutale sannheten ingen liker å si høyt.
Når voksne velger skilsmisse fordi de vil føle seg friere, er det sjelden de selv som betaler den største prisen.
Barnet som aldri fikk velge.
Barnet som bare må leve med konsekvensene av at voksne ikke klarte å holde ord.