Kommunenes største risiko |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Imdi har bedt landets kommuner bosette 13.000 flyktninger neste år, men mange svarer nei, hovedsakelig med henvisning til presset økonomi og kapasitet i tjenestene. Samtidig understreker staten at arbeid er nøkkelen til bærekraftig integrering, og at kommunene skal vektlegge mulighet for jobb når de vurderer bosetting.
Men det egentlige spørsmålet er: Har kommunene råd til å la være?
Gunnar Stavrum: Sladrekjerring uten moral
En investering, ikke en utgift
Kommuner som bosetter flyktninger mottar betydelige statlige tilskudd – integreringstilskudd over fem år, tilskudd til norskopplæring og egne ordninger for enslige mindreårige. Disse midlene er ikke øremerket og kan brukes fleksibelt der behovene er størst. De største kostnadene kommer de første årene, men jo raskere flyktningene kommer i arbeid, desto større økonomisk gevinst sitter kommunen igjen med.
Les også: Høyre drar i flyktningbremsen
Likevel velger flere kommuner å si «null». At Sarpsborg, Fredrikstad og Lørenskog ikke vil bosette én eneste person i 2026, handler ifølge dem om økonomi og tjenestepress. Problemet er at denne «innsparingen» kan vise seg å være kortsiktig. Når flyktninger blir værende lenger i mottak fordi kommunene ikke tilbyr plasser, forsinkes introduksjon, språkopplæring og overgang til arbeid. Det betyr lavere sysselsetting – og høyere samfunnskostnader.
Arbeid fra dag én er nøkkelen
Staten signaliserer tydelig at rask vei til arbeid må være førsteprioritet. Dette er ikke bare god integreringspolitikk; det er god økonomi. Flyktninger fyller ofte jobber med rekrutteringsmangel, særlig i bransjer hvor kommunene selv sliter med å skaffe ufaglært arbeidskraft. Likevel finnes det store variasjoner i hvor godt kommunene legger til rette for språk og arbeid i praksis.
I stedet for å dokumentere hva som faktisk er gjort for å få folk i arbeid, ender debatten for ofte i antakelser om at flyktninger «ikke vil jobbe». Tall og erfaring viser det motsatte: det er tilbudet, ikke motivasjonen, som svikter.
Les også: Denne typen splittelse og fiendskap vil vi ikke ha i Norge
Bærum kommune ble bedt om å ta imot 123 personer, inkludert 10 enslige mindreårige. Selv en ressurssterk kommune rapporterer stramme budsjetter, og i 2024 brukte Bærum 600 millioner kroner av egne fond for å møte økonomiske utfordringer. Men løsningen på økonomisk press er ikke å avvise mennesker som ønsker å bidra – det er å sørge for rask integrering, inkludering og arbeid.
Hvis vi fortsetter å se flyktninger som en kostnad, blir de nettopp det. Ser vi dem som en ressurs, blir de det også.
Kommunenes største risiko er ikke å bosette flyktninger. Kommunenes største risiko er å la være – og dermed miste arbeidskraft, skatteinntekter og mennesker som faktisk ønsker å bygge nye liv og bidra i lokalsamfunnet.
Vi trenger en politikk som handler om muligheter, ikke frykt.
Om arbeid, ikke venting.
Og om å investere i mennesker – fordi det lønner seg.
Les også: 70.000 for tolker på ett foreldremøte: – Nå har det gått for langt