Asbjørn Svarstad
Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Hvorfor går hele nasjonen kollektivt av skaftet, hver gang sjaman Durek Verrett ytrer seg? Har vi glemt Petter Dass, Visknut, Marcello Haugen – og alle andre som gjennom århundrene så inn i fremtiden og kurerte sykdommer med varme hender eller underlige urter?
Bestefaren min var en jordnær småbruker med eget lastebilfirma lengst nord i Gudbrandsdalen. Et par år etter krigen fikk han omsider råd til å leie en av de rådyre maskinene som den gangen ble brukt til å bore etter vann. Forventningene var store, for nå skulle de endelig få innlagt rennende vann – og ikke minst vannklosetter på «Vitl-Doseth». Det skulle omsider bli slutt på utedass og bæring av vann fra nærmeste bekk.
Asbjørn Svarstad begynte å skrive i lokalavisa Dagningen, var i noen år knyttet til VG. Fra 1987 Dagbladets stringer i København. Har siden 1996 bodd permanent i Berlin der han har arbeidet for ulike skandinaviske medier. Jobber mest med historiske feature-artikler, politiske kommentarer og er autorisert guide i Sachsenhausen.
Mikal var selv kjent utover hele bygda for å være en kløpper med «ønskekvisten» – en egenskap som den gangen var kjent og anerkjent. Det handlet om å holde en Y-formet pinne eller ståltråd mellom hendene. Når denne passerer over en vannåre, så vippet den fremover – og viser hvor det lønner seg å grave etter vann.
Morfar hadde tatt seg flere runder på eiendommen sin, og var steinsikker på hvor den etterlengtede åra måtte befinne seg.
Men maskinen trengte stadig dypere, til 40, 50 og 60 meter – mens både to og tre dager gikk uten at det var spor etter så mye som en dråpe.
En frustrert – og etter hvert søvnløs småbruker – begynte å tvile på sine egne evner til å gå med ønskekvisten, samtidig med at regningen for maskin og mannskap ble større og større for hver time som gikk.
Den tredje morgenen, orket han ikke mer. Morfar sto grytidlig opp, satte seg i lastebilen og reiste de 200 kilometerne sørover Gudbrandsdalen til Lillehammer. Da han nådde fram til kråkeslottet «Svarga» – med sine imponerende tårn og storslagne utsikt over Mjøsa og småbyen, så han at mange andre var ute i samme ærend. Det sto allerede en diger flokk der – med folk fra fjern og nær som alle ville inn for å møte den synske mannen med det stikkende blikket og den bredbremmede hatten. Noen var syke, andre trengte den «klarsyntes» hjelp til å finne igjen folk, fe eller savnede kostbarheter – mens flere enn bestefaren min ville søke råd om hvor det lønte seg å bore etter vann.
Med ett gikk døren opp, fortalte han mange år senere – og der sto selveste Marcello Haugen (1878–1967) i døra. Han pekte på lastebileieren og ba ham komme først........