Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Avisen E24 avslørte torsdag at VGs politiske journalist Bjørn Haugan var med i en gjeng som besøkte travbanen sammen for å spille på hest.

Med i denne gjengen var tidligere direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, Fellesforbundets tidligere leder Jørn Eggum, tidligere direktør i Rederiforbundet Jon Egil Johnsen og LO-topp Dag Odnes.

Før denne avsløringen har det kommet fram andre koblinger mellom VG-journalist Haugan og de to tidligere topplederne i Norsk Industri og Fellesforbundet. Da Lier-Hansen sto tiltalt for grov korrupsjon og grov økonomisk utroskap kom det fram i retten at Haugan var oppført som deltaker på 147 restaurant- og bar-besøk med en samlet utgift på 190.000 kroner.

Les også: Inkassogjelden i Norge eksploderer: Det er Støre sin skyld

Vil ikke svare – viser til kildevernet

Fellesforbundets leder Jørn Eggum skal også ha vært deltaker på en rekke av disse bar- og restaurantbesøkene. Hvor mye Haugan deltok og hvem som betalte regningene er fortsatt ikke bevist. Under rettssaken var Haugan innkalt som vitne, men nektet å forklare seg. For denne nekten fikk han en rettergangsbot på 60.000 kroner.

Både Haugan og VG-redaktør Gard Steiro viste til pressens kildebeskyttelse for å forklare hvorfor Haugan nektet å forklare seg. VG-redaktør Steiro sier til E24 at han ikke kan svare på om Haugan deltok på middager med Lier-Hansen og hvem som eventuelt betalte for disse middagene. På grunn av kildevernet.

Les også: Mange tar grundig feil om Mette-Marit

«Aviser skal ikke ha noen venner.» Det sa den legendariske amerikanske avisutgiveren Joseph Pulitzer. Det var han som etablerte den kjente Pulitzerprisen, regnet som den mest betydningsfulle pris en journalist i USA kan få.

Man kan ta denne grunnleggende læresetningen et steg videre: «Aviser skal ikke ha noen venner. Derfor skal heller ikke avisers journalister ha noen venner blant dem de omtaler.»

Det er selvsagt en viktig grunn til dette. Hvis en journalist er venn med en politiker, er det ikke unaturlig at hun kan gi – kanskje ubevisst – en bedre behandling av denne politikeren og dennes parti enn det andre får.

Eller – la være å publisere negative opplysninger om vedkommende politiker og parti på grunn av vennskapet. Samme kan skje innenfor næringsliv og arbeidsliv, kulturliv, organisasjonsliv og idrett.

Pressepolitiske romanser

Ideelt sett skal ikke journalister ha noen venner innenfor de fagfeltene de behandler. I Norge har det idealet aldri eksistert i praksis. Vi er et lite land, og enda verre: Journalister rekrutteres i hovedsak fra det samme elitelag av befolkningen som politikere og næringslivsledere. Det vil si at de kjenner hverandre – ofte fra barnsbein av – eller til og med er i slekt med hverandre. Noen blir enda tettere sammenvevd i kjæresteforhold og ekteskap.

Tidligere politisk kommentator Frithjof Jacobsen ble i 2019 partner med tidligere stortingsrepresentant Jette Christensen i Arbeiderpartiet. Den gang skrev sjefen hans, VGs redaktør Gard Steiro følgende i en kommentar:

«Det er gode grunner til at journalister ikke skal ha bindinger eller tette relasjoner til aktører som omtales. Leserne skal ikke være i tvil om vår uavhengighet. … Vi kan si klart at det som har skjedd, er et brudd på vår kontrakt med leserne. Det er vi lei oss for.»

Samme år giftet tidligere politisk reporter Kristian Skard i Dagens Næringsliv seg med tidligere nestleder Hadia Tajik i Arbeiderpartiet.

I DN hadde Skard skrevet en rekke kritiske artikler om Tajiks nestlederkollega i Arbeiderpartiet, Trond Giske. Det er ingen hemmelighet at forholdet mellom de to nestlederne var svært dårlig.

Ingen av de to pressefolkene tapte på sine nye partnervalg. Tvert imot. I dag er Skard politisk redaktør i Dagsavisen og Jacobsen politisk redaktør i Dagens Næringsliv. Begge partnerne er ute av det politiske liv.

Les også: VG anker bot for journalist som nektet å svare i retten

Etter at Skard og Tajik ble kjærester inviterte de til en privat pølsefest på restauranten Würst i Oslo for å feire Skards 47-årsdag. Gjestelisten omfattet en rekke av Norges fremste politikere og pressefolk og viste med all tydelighet nære vennskap innenfor den politiske og journalistiske eliten i landet vårt.

«Festen er et godt eksempel på tette koblinger som gjør journalistikken dårligere,» sa førstelektor Elin Ørjasæter ved Høyskolen Kristiania til Nettavisen i en kommentar til pølse-samrøret.

«Journalistene og kildene lever i den samme sosiale boblen, kall det gjerne elite, der man har de samme referansene, det samme synet på verden og oppfatter ting så likt som jo venner og bekjente gjerne gjør.

Lojaliteten går ofte mot kilden. På den måten at man, helt ubevisst, beskytter kilder man er gode bekjente med, og har glede av å skandalisere folk de samme kildene har interessekonflikter med eller ikke liker,» sa Ørjasæter til Nettavisen.

Les også: Nå må VG svare for seg om betalte middager

Påvirker journalistikken

Jeg har ingen tro på at journalister klarer å ha vennskapelige kildeforhold utenat det påvirker hvordan kilden og deres parti, bedrift eller organisasjon omtales i mediene journalistvennen jobber i.

Selvsagt kan journalisten få innside-opplysninger som konkurrenten ikke får tak i, kanskje til og med et skup, men i lengden vil det tette forholdet ødelegge journalistens integritet. Og plutselig får hele verden vite det, uten at journalisten hadde tenkt det skulle gå slik.

Slik det har skjedd med VG-journalist Bjørn Haugan. Fordi hans gode venn og kilde Stein Lier-Hansen ble tiltalt for grov korrupsjon og grov økonomisk utroskap ble han eksponert som deltaker på bar- og restaurantbesøk, og nå også som spillkamerat på travbanen.

Slike nære forhold mellom kilde og journalist eksisterer nok også i andre redaksjoner. Det bør være en oppgave for alle redaktører å sjekke omfanget av slikt i egen redaksjon – og så gjøre noe med det.

VG har et forklaringsproblem

Det er selvsagt helt i tråd med standard presseetikk at Haugans redaktør i VG, Gard Steiro, avviser å kommentere saken – med henvisning til kildevernet.

Problemet til Steiro og VG er at publikum kan tenke at en slik prinsipiell avvisning kun er et skalkeskjul for å dekke over ganske grumsete forhold.

Både pressekolleger og publikum vil nok mistenke at det har vært et nært, og trolig også ganske drikkfeldig, samrøre mellom journalist Haugan og hans to superkilder Lier-Hansen og Eggum.

Dermed mister både journalisten og avisen troverdighet, og alle kan begynne å lure på hvilke andre kilder VGs journalister muligens har et slikt nært vennskap med.

Man kan også stille spørsmål om hvorvidt det ikke har noen konsekvenser for avisens journalister dersom man bryter med VGs egne retningslinjer for integritet og troverdighet Her heter det at ansatte i redaksjonen skal vise «varsomhet i omgang med kilder på private arenaer».

Det mest prisverdige i denne saken er at det er pressen selv som har avslørt den.

Kudos til avisen E24 og journalistene Nora Rydne og Erik Tangen som har våget å grave i dette. Til tross for at VG er eneeier av E24 og at VGs sjefredaktør Gard Steiro er styreleder i E24.

Å utfordre sin egen eier og styreleder har ikke vært noen selvfølge i norsk presse. Da jeg som ung journalist fikk et tips om at en av eierne av avisen jeg jobbet i kunne være involvert i økonomiske misligheter, fikk jeg beskjed fra redaksjonsledelsen om øyeblikkelig å droppe saken. «Man biter ikke den hånden som mater en,» var fyndordet som fulgte med ordren.

Avisen E24s avslørende artikkel om en kollega er derfor et skritt i riktig retning mot en mer renhårig norsk presse som også i større grad åpner opp for kritikkmot kolleger og presseorganer. Skal pressen være en vaktbikkje, må den også kunne vokte sin egen bransje.

© Nettavisen