Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Norsk bistand bidrar til at afrikanske land kan kjøpe våpen – for eksempel fra Russland.

Bistandsvirksomheten bør også granskes av Djuve-kommisjonen.

Tanzania er et skrekkeksempel på det norske godhetsregimets naivitet og hvor dårlig det kan gå med et land som mottar mye norsk bistand.

Fra starten av har Tanzania hatt et autoritært styresett som de siste årene har utviklet seg til et brutalt diktatur.

Landets økonomiske vekst har stort sett beriket eliten, nesten halvparten av innbyggerne lever fortsatt under fattigdomsgrensen.

Bistand fra Norge og andre land frigjør valuta som kan brukes til å kjøpe inn våpen – for eksempel fra Russland.

Anders Magnus har vært utenrikskorrespondent for NRK på tre kontinenter: Afrika, Asia og Amerika. Siste utstasjonering var Washington DC, hvor han dekket mesteparten av Donald Trumps regjeringstid - og starten på Jo Bidens.

Bistandsindustrien bør granskes

Hvorfor Norge i det hele tatt har gitt så mye penger til et korrupt diktatur i Afrika, og fortsatt gjør det, bør undersøkes av Stortingets granskingskommisjon etter Epstein-avsløringene – kommisjonen som skal ledes av tidligere sjefredaktør i Dagens Næringsliv, Amund Djuve.

Les også: Amund Djuve skal lede Epstein-granskningen

Ikke bare bistanden til Tanzania, men hele den norske bistandsindustrien bør granskes.

Hva har denne ufattelig store pengebruken ført til, hvem har tjent på den, hvorfor har så mye av den havnet i USA, Europa og – i Norge. Og om den internasjonale og norske bistandseliten har beriket seg på disse skattepengene.

Les også: De luksuriøse «freds»-fyrstene

Vi vet nå at i utenriksdepartementet har bevilgningene til svært tvilsomme «fredsprosjekt» sittet løst. Det samme kan spørres om bevilgningene fra UDs tidligere tvilling, departementet for utviklingshjelp, som fra 1989 igjen var tilbake som en del av utenriksdepartementet.

Fra starten i 1960 til i dag har Norge trolig brukt rundt 1000 milliarder kroner i dagens pengeverdi på bistand. Faktisk.no gjorde et regnestykke for seks år siden, hvor man konkluderte med at det til da hadde gått med over 800 millioner kroner inflasjonsjusterte kroner.

Tanzania er et av landene som har fått mest. Fra 1962 til 2022 har Tanzania mottatt 20,1 milliarder kroner fra Norge (ikke inflasjonsjusterte tall). I 2023 og 2024 var bevilgningene på til sammen én milliard.

I dagens pengeverdi har Norge gitt nesten 60 milliarder kroner til Tanzania – mer enn et årlig norsk bistandsbudsjett, som i 2026 er på 56,6 milliarder kroner.

Les også: Snart gidder ikke folk betale skatt

Særlig i starten gikk mye av pengene rett inn i den tanzanianske statskassen, uten særlig kontroll. Korrupsjonen var stor og egentlig visste man ikke i Norge om bistanden hjalp så mye på å lindre fattigdommen i landet.

Som korrespondent for NRK i Afrika var jeg også innom den norske ambassaden i Dar-es-Salaam. Der var det stor fortvilelse over det høye korrupsjonsnivået i landet, og man ønsket seg mer målstyrt pengebruk, noe det også ble etter hvert.

Men til tross for all pengebruken fra Norge og andre bistand-givere lever store deler av befolkningen i Tanzania fortsatt i stor fattigdom. Nesten halvparten har en inntekt under den internasjonale fattigdomsgrensen. Landet ligger nesten nederst på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI – Human Development Index), med en plassering som nummer 164 av 192 land.

Fattigdommen fortsetter, til tross for at det har vært god økonomisk vekst de siste årene. Men mesteparten av velstanden har havnet hos en veldig liten elite av politikere og folk i næringslivet.

Bistand kan svekke økonomisk utvikling

Vanligvis skaffer land seg utenlandsk valuta – for eksempel amerikanske dollar – ved å eksportere varer og tjenester til andre land. Da kan de også kjøpe inn varer og tjenester til seg selv fra andre land for denne valutaen.

Bistand fungerer på samme måte som eksportinntekter. Man får utenlandsk valuta – men uten å behøve å eksportere noe! På den måten svekkes drivkraften for næringslivet i land som mottar bistand. Man trenger ikke anstrenge seg for å produsere noe andre land vil kjøpe, valutaen kommer jo inn likevel.

Dermed kan bistand være et hinder for økonomisk utvikling i de landene som mottar dem.

Kjøper våpen fra Russland

Norge skryter av at når vi sender penger til for eksempel Tanzania, så har man kontroll med at pengene brukes riktig. For eksempel til helse og skoler.

Men når disse pengene veksles inn i lokal valuta for å brukes på helse og skole, sitter Tanzanias regjering tilbake med utenlandsk valuta. Som kan brukes blant annet til å kjøpe våpen fra Russland.

Tanzania signerte en militær samarbeidsavtale med Russland i 2018, som blant annet inkluderer kjøp av militært utstyr og at Russland skal gi trening til Tanzanias militære. Russland har gjort lignende avtaler med to andre afrikanske land som får biland fra Norge: Angola og Sør-Afrika.

Dette samarbeidet har også medført at Tanzania og en rekke andre land i Afrika støtter Russland blant annet i FN, hvor de nekter å stemme for resolusjoner som fordømmer russernes angrep på Ukraina.

Norge støtter et brutalt diktatur

Norges bistandsyndling Tanzania og seks andre land i det sørlige Afrika (flere av dem får også norsk bistand) har også slått seg sammen med et annet av verdens mektige diktaturer, Kina.

Ved Mwalimu Julius Nyerere Leadership School i Tanzania samler instruktører fra Kinas kommunistparti politikere fra de styrende partiene i Angola, Namibia, Sør-Afrika, Zimbabwe, Mosambik og Tanzania for å lære bort hvordan man best gjennomfører et diktatur.

De fleste av de afrikanske elevene synes å være svært lærenemme. I Tanzania vant president Samia Suluhu Hassan parti valget i 2025 med 98 prosent. Godt hjulpet av at hun hindret opposisjonens kandidater og drepte flere hundre som protesterte mot valgfusket.

Diktator Suluhu Hassan har gjennomført «omfattende og systematiske menneskerettighetsbrudd, inkludert ‘forsvinninger’, tortur, ulovlige arrestasjoner og drap, og kraftige begrensninger i ytringsfriheten og retten til fredelige demonstrasjoner,» heter det i en rapport fra Amnesty International.

Denne forferdelige kvinnen fikk rød løper og mottakelse hos Kongen på slottet da Norge valgte å ta imot diktator Samia Suluhu Hassan til et prangende statsbesøk i februar 2024.

Mens Norge fordømmer diktaturer som Belarus og Russland, så hyller vi lederne i afrikanske diktaturer som Angola og Tanzania. Kan det være fordi vi nå venter å få tilbake noen av milliardene vi har pumpet inn til korrupte ledere – i form av store inntekter på olje- og gassutvinning?

Bistand og korrupsjon inn – olje- og gassinntekter ut

Equinor (tidligere Statoil) har tjent eventyrlige 100 milliarder kroner på oljeutvinningen i Angola, etter først å ha betalt ut over 3 milliarder kroner i såkalte «signaturbonuser» – det vil si korrupsjon – til de autoritære lederne i landet. En del av pengene gikk til den gamle diktatorens datter Isabel Dos Santos, som regnes som Afrikas rikeste kvinne.

Nå håper Equinor å få til en lignende avtale om utvinning av naturgass utenfor Tanzanias kyst. Avtalen har en ramme på om lag 400 milliarder norske kroner.

Bare ved å kikke på to av Norges bistandsland, Tanzania og Angola, forstår man at det kan være mye shady business å kikke nærmere på.

Og ikke minst studere om norsk bistand har fremmet eller hindret demokratisering av landene vi gir penger til. Å legge til rette for demokrati er jo et av formålene for de enorme pengesummene vi yter hvert år. Erfaringene tyder dessverre på det motsatte.

Hele denne bistandsindustrien – hjemme og ute – må nå være en del av den UD-granskingen Djuve-utvalget nå skal gjennomføre. Og vent ikke at de kommer fram til raske konklusjoner. Her er det mye grums å grave i.

© Nettavisen