Kommentarer om Ap er som å tenne på ei lunte |
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Blir Jonas Gahr Støre nevnt, kommer det hatmeldinger og usakligheter på løpende bånd. Det er han som må ta støyten.
Forskjellen fra tidligere er at det nå er «lov» å kritisere Arbeiderpartiet. De styrer ikke i alle kommuner lengre. Da Ettpartistaten forsvant i 1965 og vi fikk en borgerlig regjering, fortsatt dog «Ettpartistaten» i de fleste kommuner. Arbeiderpartiet hadde fortsatt stor oppslutning, selv om de tapte valget. Men er Jonas Gahr Støre skyld i bombardementet som nå foregår på sosiale media?
For noen år siden kom det ut en bok i USA med tittelen «Why do they hate us so much?». Dette spørsmålet burde også ledelsen i det norske Arbeiderparti stille seg. En grundig evaluering er på høy tid. Her skal de få litt hjelp.
Da statsminister Jonas Gahr Støre for et års tid siden hadde meningsmålinger nærmere 15 enn 20 prosent, var det bygget seg opp intern motstand. Leppa fra Grorud, Torbjørn Berntsen, ropte høyt. En anonym gruppe i Arbeiderpartiet planla et kupp.
Les mer her: Nå puster hun Støre i nakken: – Sier jo noe om problemene Ap har
De ønsket at Støre gikk av. Ikke minst var det en fordømmelse i pressen av den uslitelige statsministeren. Når til og med Nehru Sand i NRK anbefalte Støre om å gå, da var det alvor.
Særlig Nettavisen, men også de andre store avisene var enige med Sand; tiden var over for Støre. Konklusjonen var at «Støre ødelegger partiet.»
Les mer her: Støre ødelegger Ap fullstendig
På dette tidspunkt, i slutten av desember i 2024, fikk jeg sympati med Jonas Gahr Støre. Jeg tenkte at nok var nok. Jeg var heller ikke sikker på om alternativet med Sylvi Listhaug var det Norge ønsket seg. Medias unisone fordømmelse var ute av kontroll.
Kritikken var tidvis usaklig og ufin. Den gikk langt over grensen.
Da han fikk kastet Senterpartiet ut av regjeringen og i tillegg hentet inn selveste Jens Stoltenberg, da var plutselig alt snudd på hodet. Stoltenberg fungerte som en Alladins lampe. Politikken ble ikke nevneverdig endret, men det var som om «Jesus hadde kommet ned fra himmelen».
Les også Gunnar Stavrum: Jens Stoltenbergs tilbakekomst: Pinlig uke for norsk politisk journalistikk
Jeg syntes Støre fortjente denne oppturen etter å ha vært herjet med, nærmest mobbet.
Min sympati med Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet forduftet i avsløringene av løgnene som ble presentert etter valgkampen i høst. Men om noen tror hatet mot Arbeiderpartiet, som særlig fremkommer i sosiale media, skyldes ene og alene Jonas Gahr Støre, så mener jeg man tar feil.
La oss gjøre en refleksjon, en analyse, av Arbeiderpartiets historie. Hvor kommer hatet mot Arbeiderpartiet fra?
Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet har gjort mye godt i norsk politikk. På begynnelsen av det forrige århundret var det de som stod for klassekampen. Det var et parti som talte arbeiderens sak, bidro til å innføre alminnelig stemmerett, offentlig støtte til de fattigste og mye mer. Vi snakker for eksempel om innføring av 8 timers dagen og bedre sosiale rettigheter. I perioden frem til de for alvor kom til makten, med statsminister Johan Nygaardsvold i 1935, kan jeg ikke se at så mange «hatet» Arbeiderpartiet.
Skjønt det bygget seg opp en motstand fra høyresiden mot Arbeiderpartiets antimilitære holdning. De sentrale lederne Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, ja, selv Haakon Lie var tidlig på 1920-tallet veldig glad i Sovjetunionen og kommunismens idéer. De var erkekommunister.
Her startet spiren til polariseringen i norsk moderne politikk. Den senere landsfaderen, Einar Gerhardsen, tok egentlig aldri farvel med sine sympatier i øst. I motsetning til Haakon Lie som forelsket seg i USA allerede på begynnelsen av 1930- tallet. Gerhardsen ønsket til og med å ha med seg kommunistene i regjering like etter krigen. Han hadde selv sittet i konsentrasjonsleir både i Sachenhausen og på Grini sammen med kommunister.
Men Haakon Lie fikk stoppet all lefling med slike «gale idéer».........