Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er 8. mai 2024, jeg sitter her på verandaen min, ser flagget i rødt hvit og blått vaie i vinden mot himmelen og bjørka står så flott og grønn. Jeg kan ikke la vær å ta meg i å tenke tilbake til denne dagen for 79 år siden. For en dag det må ha vært, Norge var endelig fri etter 5 år med okkupasjon av fremmede makter. 5 år med krig, redsel, usikkerhet, leve i skjul og på flukt, ha falsk identitet og klare å skille på venn eller fiende i eget nabolag. Dette var kanskje en del av livet til mine oldeforeldre og besteforeldre, det er bare tre generasjoner siden dette var hverdagen, her i Norge. Nå er disse generasjonene snart borte for oss og historien kan bare gjenfortelles av oss som kommer etter.
De som kjempet for det Norge vi har fått vokse opp i og lever i hver dag, hvor vi har det trygt og godt. De som kjempet var vernepliktige, frivillige, unge og gamle, kvinner og menn alle gjorde de en innsats på sin måte for å stå imot okkupasjonen og kjempe for ett fritt Norge. De opererte i det skjulte, tok sjanser og risikerte å bli fanget eller i verste fall ekspedert. Etter krigen fortsatte frivilligheten og dugnadsånden, kanskje sterkere enn noen gang, nå skulle landet bygges igjen i fellesskap og med stolthet.
Vi må ikke glemme deres historie, det skylder vi de, derfor markeres frigjøringsdagen og veterandagen over hele Norge i dag. Og den skal vi fortsette og markere vi skal fortelle historiene og «aldri mer 9.april».
«Dugnadsånden» og lysten til en frivillig innsats lever fortsatt i dag, vi fikk se den klart og tydelig under pandemien hvor vi alle gjorde vårt, en felles innsats, for å forhindre spredning. Vi ser hvordan nordmenn stiller opp for hverandre ved kriser som naturkatastrofer og større eller mindre «hverdagskriser», trenerne på alle idrettslag som bruker av sin fritid for at barna, fremtiden,........