Ibsen, Munch – Solstad. Det er få norske kunstnere som kan måle seg med mannen som gikk ut av verden fredag kveld. Med sine eksistensielle fabler har Dag Solstad (1941–2025) skrevet norske småsteder som Larvik, Lillehammer og Kongsberg inn i verdenslitteraturen. I en æra da både forfatteren og poetokratiet var dødserklært, klarte han gang på gang å sette dagsorden med offentlige intervensjoner om temaer som ytringsfrihet, dannelse og kunstnerisk kvalitet. Selv forfatterskapets marginalia – tekster om fotball, travsport eller norske matvaner – ble tatt imot som litterære begivenheter. Scener og motiver fra bøkene hans – gymnaslærer Pedersens sykkeltur på vannet, Elias Ruklas paraply-nedsmelting, den amerikanske ambassadøren med grisehode – er for lengst blitt en del av det norske kollektive (u-)bevisste.

I en scene i «Ellevte roman, bok atten» (1992) – den første av Solstads tre romaner om Bjørn Hansen – nevnes det i forbifarten at Camilo José Cela er blitt tildelt nobelprisen i litteratur. Bjørn Hansen har selv fordypet seg i «Pascual Duartes familie» etter å ha funnet boka på mammut-salg. Overfor vennen Herman Busk beskriver han den som en «dyster roman» som «sier noe om menneskets vekstvilkår i det svidde og sprukne Estremadur-landskapet i Spania». Men, legger han ettertenksomt til, er Celas roman egentlig dyster nok? «… jeg mener, jeg likte boka, men gikk den djupt nok, jeg mener, djupt nok i min egen........

© Klassekampen