Å tro at de skal logge helt av når skoledagen er over, er en utopi |
Some-fri ungdomstid – en utopi
Er nå dette riktig måte å engasjere seg i ungdommen på?
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.
Aldersgrensen for å opprette konto på TikTok, Facebook, Snapchat og Instagram er 13 år. Å forsøke å forhindre ungdom i å logge seg på sosiale medier er å overvurdere vår rolle som foreldre. Å iverksette en omfattende aksjon for å få flest mulig med på laget, er etter mitt syn feil bruk av tid og krefter – tid og krefter ungdom trenger at vi, både som foreldre og samfunn, bruker på dem.
– Det er et forsøk på å skape en ny normal der barna våre slipper å leve med dette presset og heller kan leve sammen ute i den virkelige verden, sa Kirsti des Bouvrie Thorsen til iTromsø i januar.
Hun og Alexandra Dons er to av foreldrene som har gått i bresjen, på vegne av en foreldregruppe ved Sommerlyst ungdomsskole, for bokstavelig talt å «skjerme» ungdommene fra sosiale medier. Gi dem en some-fri ungdomstid. Nå er initiativet utvidet til å gjelde hele grunnskolen i Tromsø, og kommunen har invitert FAU-lederne ved byens ungdomsskoler til et felles møte der initiativtakerne skal presentere forslaget.
Hvordan dette skal håndheves, er fortsatt uklart. Slik jeg leser et leserinnlegg Thorsen har skrevet, skal det – kort fortalt – skje ved at foreldre utsetter å gi ungdom tilgang til sosiale medier.
Det innebærer trolig at foreldre går sammen og blir enige om at barna deres ikke skal la hjernen råtne foran konspirasjons- og anoreksifremmende videoer på TikTok, voldsvideoer i lukkede Snapchat-grupper eller skrolle seg gjennom Addison Rae og Isabel Raads stories på Instagram.
Tiltaket kommer åpenbart fra et godt sted og et ektefølt engasjement for ungdommene. Det finnes solid forskning som viser at sosiale medier på mange måter ikke er hensiktsmessig – verken for en hjerne i utvikling eller for oss som er ferdig utviklet. Som foreldre har vi fått med oss at skjermtid bør begrenses, og at vi må følge med.
I flere medier, blant annet Finansavisen, har vi kunnet lese om en ung kvinne i Los Angeles som har saksøkt Meta og YouTube. Hun hevder at hun ble avhengig av sosiale medier som barn, og at det har gitt henne psykiske problemer. I New Mexico må Meta møte i retten etter at 40 delstatsadvokater anklager selskapet for å bidra til en psykisk helsekrise blant unge.
Sosiale medier skaper også arenaer der det er enklere å mobbe og utestenge. Samtidig kan de bidra til lavere selvfølelse, fordi man konstant får et vindu inn i andres liv – liv man kan sammenligne sitt eget med. Enten det er Sophie Elise eller «Emma Caroline i 9F». Man trenger ikke være lege, sosialantropolog eller rakettforsker for å forstå at omfattende skrolling ikke er bra – verken for deg eller barnet ditt.
Men å utsette tilgangen fremstår som en underlig strategi. Det er litt som å tro at ungdom ikke får tak i alkohol dersom du lar være å kjøpe det for dem. For tro meg: Det gjør de. Enten du vil eller ikke.
Året er 2003. Jeg er elev på Sommerlyst skole. Telefonen min kan brukes til å ringe, sende SMS, spille Snake II og lage polyfoniske ringetoner. Men hjemme, i stua, har vi «data».
Etter å ha hørt «Buddy Holly» med Weezer 976 ganger og rundet «Josefine»-spillet, var lyden av ISDN-oppkobling etterlengtet musikk i mine ører.
En ny verden åpnet seg. Først søkte vi på Kvasir for å sjekke om nettet virkelig kunne svare på ting vi allerede visste. Vi hang på sol.no, lastet ned musikk på Napster og spilte Mujaffa – et farlig spill, for dem som husker.
Så kom MSN og den mer edgy chattetjenesten mIRC. Deretter Dagbladets Blink og VGs Nettby. Her kunne man bli bedt om å sende nakenbilder – og få tilsendt bilder av kjønnsorganer i retur. Vi så halshogginger, lik på rotten.com og – for ikke å glemme – «Two Girls One Cup». Eller «One Guy, One Horse». De som vet, de vet. Etter hvert kom Myspace, der det viktigste var å velge de riktige låtene. Så kom Facebook, og vi skrev «LOL» på hverandres vegger.
Slik var internett. Et mørkt helveteshull fylt av det verste – og det beste – verden hadde å by på.
I 2008 startet Troms politidistrikt etterforskning av den såkalte Tromsømappa, som ble spredt blant unge tromsøgutter. Den inneholdt nakenbilder av tromsøjenter helt ned i 14-årsalderen, delt via chattetjenester over flere år. Vi hadde visst om mappa lenge – og den holdt seg oppdatert, for å si det sånn.
Jeg var ikke i den mappa. Jeg fikk ikke tilsendt penisbilder på MSN. Men det kunne ha skjedd. Den digitale kompetansen – både vår og foreldrenes – var ikke spesielt høy på tidlig 2000-tall. Det var heller ikke så rart. Internett var upløyd mark, og utviklingen gikk raskt. Jeg ble sendt på sommerkurs i data og lærte mer enn at Comic Sans var en artig font. Foreldrene mine forsto at det kunne være en investering.
Mange av oss har vært familiens IT-support siden vi var barn, internett var nytt både for barn og voksne da det kom. Min far gikk i graven uten at han noensinne måtte forholde seg til et eneste sosial medie. Foreldre anno 2026 har derimot et fortrinn: Vi vet. Vi har levd med internett, sosiale medier og mennesker som sender nakenbilder. For oss er nettet et sted vi jobber, lever og utforsker – hver eneste dag.
I fjor høst fortalte Troms politidistrikt at unge i Troms forsøkes rekruttert til voldsoppdrag via Snapchat, Telegram og Signal. I desember publiserte iTromsø en sak om virale voldsvideoer delt på Snapchat og TikTok, der ungdom i Tromsø både utsettes for og utsetter andre for vold og overgrep.
Tonje Bakke i Utekontakten sa da at voksne må finne bedre måter å nå fram til ungdom på. Trusler om å ta bort tilgang kan gjøre det vanskeligere for unge å fortelle om det de har opplevd. Den daværende politistasjonssjefen påpekte viktigheten av at foresatte setter seg inn i hva som skjer på sosiale medier, og etablerer klare regler tidlig.
Med kunstig intelligens i rask utvikling må vi dessuten være forberedt på nye utfordringer. I dag kan ungdom bli utsatt for manipulerte bilder og deepfake-innhold uten selv å ha delt noe som helst. Man kan i verste fall ende opp i Tromsømappa 2026 uten å ha delt så mye som et eneste bilde av seg selv.
Jeg tror ikke løsningen er å kutte sosiale medier for ungdom. Å tro at de skal logge helt av når skoledagen er over, er en utopi. Å sette seg inn i arenaene ungdom faktisk er på, er alfa og omega. Har du en datter som trekkes mot «skinnytok», eller en sønn som fascineres av voldsvideoer og konspirasjonsteorier, har du et ansvar for å vite hva det er. La algoritmen din farges av barnets interesser.
Små barn foretrekker ofte å leke eller se på TV sammen med voksne fremfor å sitte alene med hodetelefoner og iPad. Slik tror jeg det også er for ungdom. Sett deg ned. Spør om dere kan se sammen. Be dem vise deg memene, feeden og videoene. Engasjer deg i universene de beveger seg i.
For tilbake til den «virkelige verden»: For ungdom – og for oss voksne – er sosiale medier en del av den. Vi selger lamper, organiserer dugnader, avtaler avslutninger og sender videoer til bestemor der. Dagens ungdom har blitt filmet og delt av oss siden de ble født.
Jeg heier på foreldre som engasjerer seg. Men energien bør brukes på å styrke den fysiske virkeligheten ungdom lever i. I en tid der kommunen kutter i gratis tilbud, og mange faller fra organiserte aktiviteter, trenger ungdom steder å være. Ikke utenfor McDonald’s natt til søndag. Dropp hytteturen den helga. Åpne hjemmet i stedet.
Gå sammen som foreldre. Del informasjon – gjerne via sosiale medier. Oppdager dere skadelige profiler eller trender, si fra. Skap møteplasser. Kjemp for ungdomsklubber. Ta ansvar for nærmiljøet.
Og så kan dere dele bilder av det på Instagram etterpå.