Revene som slapp inn i hønsegården og formerte seg |
Revene som slapp inn i hønsegården og formerte seg
Dette er en gjestekommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger.
Det er 15 år siden 22. juli 2011: Angrepet på Arbeiderpartiet og på demokratiet. For oss som var så heldige at ingen i våre nære familier ble rammet, ble sendingene i alle kanaler fulgt med vantro og sorg. For noen. For andre, som jeg, med et stadig voksende sinne i tillegg.
For mange ble dagen en livsendrende katastrofe det er vanskelig å sette seg inn i. For oss alle er det et nasjonalt traume.
Det er to ting jeg tenker på stort sett hver dag. Det er savnet etter nære som av forskjellige, stort sett udramatiske, grunner ikke er her lenger, og det er 22. juli 2011. Førstnevnte er preget av savn, sistnevnte av et slags raseri jeg ikke får helt stengt ned. Hver dag.
Stoltenbergs kloke ord om «enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet», sitter fremdeles hos meg. Men de er blitt hulere og tømt for reelt innhold. Kanskje fikk vi mer demokrati, kanskje ble åpenheten større, men naiviteten økte formidabelt i styrke hos mange toneangivende stemmer.
Vi feiget ut. Vi åpnet opp der vi burde strammet inn. Det gikk sport i å vise hvor flinke vi var til å takle dette. Her skulle intet hevnes, ingen skulle være sinte. Nei, vi skulle være lei oss, men kontrollerte. Løfte rosene våre i takt. Norge skulle vise verden at vi er verdens beste, også på reaksjoner etter et voldsomt, ekstremt kostbart terrorangrep.
Jeg var ikke best på det og har aldri vært det. Jeg var forbanna. Jeg var forbanna på massemorderen. På denne nidingen. Jeg drømte, bokstavelig talt, at jeg fikk ti minutter alene med ham, uten tilsyn. Jeg ville se ham lide for det han hadde påført. Først og fremst mot de pårørende, de vergeløse ungdommene som ble jaget på øya og de som falt. I regjeringskvartalet og på Utøya.
Jeg fikk ikke ti minutter alene med nidingen, og godt er jo det. Vi lever heldigvis i en rettsstat. Han fikk sin straff og vil sannsynligvis aldri få en dag i frihet igjen. Som seg........