Jeg kunne skrevet om utallige søndager, i den tid jeg som student gikk og sultet i Ishavsbyen, denne forunderlige by som ingen forlater etter stengetid, før han har fått merker av den og må reparere med dispenser-Cola og fettete pizza med tjukk bunn og masse gusjebrun saus og kinakål på.
Jeg kunne skrevet om hvordan det første møtet mitt med denne helt bisarre og degenererte varianten av pizza skremte livskiten av meg, men at man etter effektiv akklimatisering fra fauskeværing til tromsøborger inkorporerte denne syke kulinariske skikken inn i eget kosthold og lærte seg å elske den.
Jeg kunne videre skrevet om hvordan man etter hvert perfeksjonerte måltidet med også å helle store mengder rømmebasert hvitløksdressing oppå den allerede gusjebrundressingdryppende «pizzaen».
Jeg kunne skrevet om et av jordas åtte store undere som – i lag med blant andre Kheopspyramiden, Babylons hengende hager, Mausoleet i Halikarnassos og Fyrtårnet på Faros ved Alexandria – er hvordan de medfølgende bøttene med den deilige, fettskinnende og gusjebrune dressingen, en slags vill syntese av bearnéssaus, pølsesennep og kjernefysisk avfall, aldri blir tom, uansett hvor godt man synes det er, og uansett hvor mye man går hardt inn for å få akutt hjerteinfarkt. Man klarer aldri å spise opp alt som følger med.
Så kunne jeg tilføyd at selv hvor iherdig man prøvde å teste ut andre varianter, med både ungarsk pepperonipølse, kjøttboller og biffslintrer marinert til det ugjenkjennelige, men hvordan man alltid endte opp med å krype ydmykt tilbake til varianten med dobbel saus og kinakål, og hvordan man alltid ble så mette etterpå at man avla en hellig ed om aldri å spise dette igjen.
Yonas’ tacopizza er nemlig matens ekvivalent til one night stands. Du tror du vil ha det, og når du har fått det, fylles du med anger, dårlig samvittighet og mengder selvforakt. Helt til neste gang lysten melder seg.
Når denne institusjonen, som er mer Tromsø enn Ishavskatedralen, Tromsdalstinden og Oluf til sammen, nå runder et halvt århundre, er det likevel én spesifikk seanse som rinner meg i hu, og som har brent seg fast i minnet for evig tid.
Det var tidlig høst i 1995, og jeg befant meg på Alfheim, for å se TIL spille kamp mot det forhenværende topplaget Kongsvinger. Kampen i seg selv er fortsatt unik og særs gullforgylt i Gutans tittelbeskjedne og stolte historie, men det jeg personlig husker best er Yonas’ tilknytning til den.
På den tiden hadde Yonas et........