Norge skal ignorere advarsler fra ledende, internasjonale forskningsmiljø mot å utvinne mineraler på havbunnen. Mineralene vi henter opp skal blant annet brukes til å lage vindturbiner. Disse skal vi hamre ned i uberørt natur, på mange av de fineste utkikkspostene vi har langs kysten. Strømmen vi får av dette skal vi sende til det europeiske markedet. Det grønne skiftet tar og gir, si.

Det kan sikkert være vanskelig å skjønne at Norge er en kystnasjon, om man ikke ser og lukter havet på daglig basis. Tirsdag morgen var det likevel flere gode vekkere som satte to streker under svaret. Den ene var at Norge nok en gang slår alle rekorder i eksport av sjømat.

Fjoråret, som også var et rekordår, ble passert allerede 13. november. Tallet til nå er på 158,2 milliarder kroner. I løpet av året anslår nøkterne beregninger at vi kommer til å passere 170 milliarder. Oppdrettslaks utgjør rundt 70 prosent av totalsummen.

Rekordlav kronekurs gjør at de største aktørene i bransjen ikke bare opplever dyrtid. Ikke rart at de rikeste av dem må dra til Sveits med formuen sin for å unngå konkurs, slik som Onkel Skrue i Carl Barks-historien hvor han ansetter Donald for å bruke opp pengene hans, så ikke pengebingen skal revne.

Havet gir og havet tar, pleide vi å si langs kysten før i tiden. Det var på havet man fant verdiene, maten og dermed livsgrunnlaget, og det var den faktiske grunnen til at det i det hele tatt bosatte seg folk langs den ugjestmilde og kalde kysten, den nest lengste kyststripa, og den mest livskraftige, i hele verden. Samtidig var det mange som måtte bøte med livet i arbeidet. Bedre båter, varslingssystem og redningsutstyr og mer presise værmeldinger har gjort arbeidet sikrere.

Nå gir havet........

© iTromsø