I Norge er det selvsagt vår tvilsomme inntreden i verdensbegivenhetene som tar mest oppmerksomhet i våre egne medier; både de redigerte og de sosiale. Når Norge havner i begivenhetens sentrum, i det som ser ut som et uendelig ras av dominobrikker på maktens øverste tinder, blir det selvsagt masse betimelig støy.

Forhenværende partitopper, og særs tiltrodde skikkelser i utenrikstjenesten, ramler om som æreløse pappfigurer. Monarkiet vakler. Fløypartiene på både høyre- og venstresiden kan peke nese til alle og – med rette – vifte hovmodig med «Hva var det vi sa?»-skiltet.

Det norske hus er i brann, og ildspåsetteren er selve byggherren. For det er typisk norsk å være korrupt og ha hukommelsessvikt. Noen av våre mest tiltrodde folk i maktens øverste korridorer husker åpenbart dårligere enn demente gullfisker. Det er som om Jeffrey Epstein har vært i besittelse av en slags hukommelse-kryptonitt, som selv fra grava rammer de av våre mektige menn og kvinner som tidligere har hatt befatning med ham.

Stormen disse maktpersonene nå gjennomgår er selvsagt beinhard å stå i, uansett hvor garva de er, eller hvor stort apparat de fortsatt har rundt seg. De har det sikkert helt fryktelig. Det skjønner man.

Vår kommende dronning er lettest å føle med. Hun er en mor i krise, med en sønn som er tiltalt for 38 straffbare forhold, hvorav flere seksuelle overgrep, inkludert fire voldtekter. Hun sliter med helsa.

Samtidig har det kommet frem at hun skrev hundrevis av e-poster til Epstein,........

© iTromsø