Vi snakker en stund. Når han går, har vi gjort en avtale |
Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
KRONIKK: «Dette jævla helsesystemet fungerer jo ikke», sier pasienten og ser på meg.
Jeg er den sjette legen han har hatt på få år. Han er feiloperert, sier han. Ingen tar ansvar. Han blir sendt mellom instanser. Han er ferdig.
Jeg har aldri møtt ham før. Men jeg har møtt frustrasjonen hans mange ganger. I Lofoten. I Vesterålen. I Tromsø. På Karmøy.
Vi snakker en stund. Når han går, har vi gjort en avtale: «Vi sees på onsdag klokken 11:15. Utenfor CrossFit-senteret.»
Det er ikke et sted man forventer å møte fastlegen sin. Men kanskje er det nettopp det som er poenget. For det denne pasienten opplever, er ikke et enkeltstående tilfelle. Det er en del av noe større.
Den offentlige diskusjonen går høyt, både om pasientene og om systemet. Noen leger peker på individet: Vi tåler mindre, forventer mer og har blitt dårligere til å stå i ubehag, smerte og motgang.
Andre peker på samfunnet: Vi lever mer stillesittende, mer alene og med mindre struktur i hverdagen, på måter som over tid gjør oss syke.
Samtidig diskuteres fastlegeordningen som aldri før. Det er for få leger, for lange lister og for høyt press. Mange pasienter opplever at de ikke får den oppfølgingen de trenger, og mange leger opplever at de ikke strekker til.
Alle disse beskrivelsene treffer noe vesentlig. Men de løser ikke problemet. Vi som leger og behandlere må også ta ansvar for hvordan vi møter det.
I dag møter vi stadig flere pasienter med smerter, utmattelse, uro, lav funksjon og en opplevelse av å ikke mestre eget liv. Noe av dette kan forklares medisinsk. Mye kan ikke det.
Ensomhet, stress, manglende struktur og........