Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.
Man må være faktisk ruset for å klare å bo i noen av de kommunale boligene som tilbys rusavhengige i Haugesund, mener Jostein Jensen som kjenner miljøet svært godt, både fra eget liv og nå som engasjert ildsjel i hjelpearbeid.
Han mener situasjonen har blitt betydelig vanskeligere de siste årene.
I en serie artikler har Haugesunds Avis rettet søkelyset mot boligsituasjonen for rusavhengige. Tirsdag samarbeidet vi med Gatemagasinet Asfalt om en debatt om temaet. Der deltok blant andre Trine Meling Stokland (SV) fra opposisjonen og Anders Amundstad-Balle (H) fra posisjonen i Haugesund. Når jeg hører hvordan de snakker om utfordringene, er det grunn til et visst håp om bedring. De virker genuint engasjert i temaet, og formidler en vilje til å finne løsninger som vil gjøre ting bedre.
Jeg har også tro på at politikerne i Haugesund ønsker å finne løsninger sammen, på tvers av partiene – selv om det nok er ideologiske forskjeller i hvordan man ønsker tjenestene organisert.
Til tross for håp om engasjement og god vilje, er det likevel en del aspekter som gjør oss bekymret. Vi nevner noen:
Forstår man situasjonen god nok? Kommunedirektør Ole Bernt Thorbjørnsen åpnet debatten med å uttrykke uenighet i at mediene og andre har brukt ordet «boligkrise» om situasjonen i Haugesund. Han, og de nevnte politikerne, påpekte helt riktig at det er gjort mye bra arbeid også de siste årene. Salget av Kommunegården, en mer desentralisert boløsning – og det faktum at ingen trenger å bo på gata i Haugesund – er veldig gode ting. Vi er også overbevist om at de fleste som jobber innenfor dette feltet arbeider hardt og samvittighetsfullt – og til tider gir mer av seg selv enn man kan forvente.
Likevel er det ingen tvil om at det oppleves som en boligkrise for de menneskene og pårørende som i en svært vanskelig livssituasjon blir plassert i til dels ødelagte boliger, i et miljø de opplever som truende og farlig. Det er krise når personer som har kjempet seg rusfrie, kanskje i forbindelse med et opphold i fengsel, ikke får annet valg enn å bli plassert tilbake i et bomiljø der tryggheten forsvinner og det mest framtredende aktivitetstilbudet er retur til rus.
Klarer man å ha et bredt nok tilbud? Kommunene våre har et stort antall kommunale boliger, men fortsatt for få. Ikke minst ser vi dette når kommunene må ta viktig ansvar for å bosette flyktninger fra Ukraina og andre land. Da er det mangel på boliger, noe som også merkes i det private markedet – personer som ellers kunne ha klart å ordne seg bolig selv, finner at det ikke er noe ledig i en relevant prisklasse. Og som det ble påpekt i debatten tirsdag: Personer som forsøker å komme seg ut av rus, får kommunal bolig midt i rusmiljøet. Det er opplagt mangel på boliger som er egnet for ettervern; for folk som kommer fra rehabilitering eller soning.
Det er også et stort problem at leiligheter blir rasert. En del fyller boligene med boss og skit til de til slutt ikke er beboelige. De er i en livssituasjon eller sykdom hvor........