Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Dekningen av voldssaken mot Marius Borg Høiby viser det beste og det verste ved norsk presse.
Det beste er at kritikkverdige forhold blir belyst, ikke minst når det gjelder misbruk av privilegier. Det er selvsagt på sin plass å omtale at et medlem av kongefamilien er siktet for, og har innrømmet, vold. Rus og vold i nære relasjoner, spesielt mot kvinner, er store samfunnsproblem.
Om det også er slik at Høiby har misbrukt sitt diplomatpass, slik kilder forteller til Se og Hør, bør også det fram i lyset. Det er ikke bekreftet at slikt misbruk har foregått, utover med anonyme kilder. Om ikke kongefamilien er åpen om slikt, bør pressen grave videre.
Så synes jeg det er direkte ubehagelig å se omfanget og detaljgraden i dekningen. Jeg fnyser stort sett av beskyldninger om at «pressen fråtser i» diverse tragiske saker, men i dette tilfellet kan beskrivelsen passe ganske bra.
Som sagt er det selvsagt på sin plass å avsløre alvorlige forhold, og man kan forsvare det utfra pressens oppdrag og befolkningens krav om å vite – men dette er ikke en blankofullmakt til å dundre på med sak etter sak, dag etter dag, om den ene detaljen etter den andre.
Fortsatt gjelder vanlig presseetikk og , ikke minst også av hensyn til både kjente og ukjente ofre i sakene. Medieomtale kan gjøre det lettere for eventuelle voldsofre å stå fram, men det kan også hindre dem. Ikke minst når det lekkes anonym informasjon over en lav sko. Det er også et problem for politiets avhør når alle slags detaljer og bilder er blåst ut i mediene, selv om mediene skal være tett på for å sikre at ting går rett for seg. Høiby skal ikke slippe unna fordi han er semikongelig, men han skal heller ikke straffes hardere.
Samfunnet trenger å vite at sønnen til Norges neste dronning har gjort kriminelle handlinger, og har hatt en grenseoverskridende livsførsel som bryter med det vi oppfatter som akseptabelt, spesielt når man gis privilegiene som følger med medlemskap i kongefamilien. Men dette aspektet er dokumentert. Jeg tror ikke noen tenker at, «jeg trodde Høiby var en fin fyr, men så leste jeg ti saker om at han hadde brukt en scooter uten lov, så nå skjønner jeg alvoret i saken».
Det totale medietrykket i denne saken står ikke i stil til innholdet i den. Hovedstadspressen kjører likevel ekstra hardt på, fordi leserne ikke ser ut til å gå lei, og nye «sjokkbilder» gir inntekter. Se og Hør er i alle fall ærlige på dette: Når de kjøper bilder fra kilder, betaler de av og til ekstra for at ikke andre medier skal kunne kjøpe bildene. Da er det ikke samfunnsoppdraget eller ønsket om å belyse som er førende, men det økonomiske. Derfor venter Se og Hør med å publisere tidsaktuelle nyhetsbilder, fordi de får mest økonomisk gevinst ved å publisere dem i papirutgaven av ukebladet.
– Det er mulig det er gammeldags, men vi tenker også på hvor vi får størst effekt av hvor vi publiserer. Det er derfor Se og Hør går så bra økonomisk, sier ansvarlig redaktør Ulf André Andersen i Se og Hør til bransjemediet M24.
Kjendisbladet har vært blant dem som har gått lengst i dekningen av Høiby-saken, men også fått fram viktige aspekter som saken med diplomatpass.
Presseetisk er det mye som taler for at dekningen burde ha vært mer begrenset.
Et poeng er den voldsomt utstrakte bruken av anonyme kilder. Dette bryter med Vær varsom plakatens hovedregel om at kilder normalt skal identifiseres. Så er det mange unntak man kan gjøre, men de siste årene har det vært en innstramming når det gjelder anonyme negative personkarakterstikker. Her har flere medier gått langt i denne saken.
Spesielt når kilder tilbyr eksklusivitet og informasjon mot betaling, er man i et presseetisk minefelt. At Se og Hør og enkelte andre også er kjent for å betale mye for eksklusive bilder, som gjerne følges av like eksklusiv anonym informasjon, kan åpenbart lokke folk til å gi opplysninger som de ellers kun ville ha gitt til politiet. Det bryter fort med VVP: «Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.»
Se og Hør, og andre, er ikke fullstendig åpne om hvordan de mest lukrative betalingsordningene fungerer, og hvor mye penger enkelte får. Dette truer ikke bare privatlivet til de involverte og presseetikken, men i verste fall også rettssikkerheten, ikke minst om man snakker om miljøer der en del personer lever av oppmerksomhet.
Det er også til dels stygt å se kommentatorer synse og spekulere langt utover det som er........© Haugesunds Avis