Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lyden av rulletrappene. Lukten du kjente underveis i den elektriske ferden, ned til butikken Centro.

Var det eim av oljesmurning? Noe trygt mekanisk blandet seg med duft av varm sjokolade og pistasjis fra kafeen.

Stemmene der nede, synet som møtte deg.

Alt lå under bakkeplan. I dag hever DNB-bygget seg over stedet. Ingenting sier noe om hvor betydningsfullt konseptet Rulletrappene var.

Du gikk inn der Narvesen-kiosken fortsatt holder til. Jeg liker å tro trappene fremdeles ruller under gulvet, som et nedstøvet reisverk av noe som formet oss.

Ingen forsto hvor preget vi skulle bli

Ingen forsto hvor preget vi skulle bli

Jeg skriver ikke dette for å sutte på nostalgi. Å stikke til byen i 1980-årene dreide seg om mening, og den sitter fortsatt i kroppen hos mer enn én generasjon, tror jeg.

Deltakelse i byens puls ga identitet. Men vi visste ikke selv hva det innebar, hvor mye det skulle prege oss.

Du dro ikke til Rulletrappene og butikkene i byen for å bruke penger. Handle gjorde vi bare av og til. Vi var i byen for å se, oppleve. Byen angikk oss, og var til for oss.

Vi skjønte ikke at vi trakk dit for å være noe. Vi visste heller ikke at vi samtidig ble noe.

Vi fikk glimt av Commodore 64 og Donkey Kong

Vi fikk glimt av Commodore 64 og Donkey Kong

Ingen mobiltelefoner. Ingen streaming. Ingen flakkende sosiale plattformer som gikk over til noe annet i neste øyeblikk og ble glemt.

Bare kamerater. Venninnegjenger. Eller alene. Byen var analog og sto på egne ben. Et sted du hørte til. Vi hadde ikke mer, men vi hadde alt.

Rulletrappene ble et begrep, og brakte oss til........

© Haugesunds Avis