Rjukan–Notodden får nye millioner til å sikre industriarven. Hydros jernbanelinje, kraftstasjoner og ferger på Tinnsjøen løftes fram som nasjonalt og internasjonalt viktige kulturminner. Det er riktig. Det er klokt. Og det er nødvendig.

Men det reiser også et spørsmål: Hva med historien til industristedet Sunndal, en av Norges aller største eksportkommuner?

Sunndalingen Harald Gundersen løftet fram dette på sin egen Facebook-side nylig, der han etterlyser handling. Han har også gitt skriftlig innspill til Aura II-planene til NVE. Det er bra Gundersen leverte sin egen høringsuttalelse, og vi støtter Gundersen i hans syn.

Sunndal er bokstavelig talt bygd på kraft. Elver og bekker er temmet, fjell sprengt og kommunen ble forandret for alltid. Over 2000 menn og kvinner, arbeidet i Litldalen og på fjellet for godt over hundre år siden. De bodde i brakker, sleit på fjellet og bygde fundamentet for det industrisamfunnet vi i dag lever av.

Du må være lokalkjent for å finne sporene etter de som bygde grunnmuren til industristedet. Noen falmede informasjonsskilt var det mest synlige beviset på at det en gang var et anleggsområde som ikke bare forandret Sunndal, men Norge. Nå er også skiltet i Litldalen borte

«Gamle Øra», det idylliske strandstedet som cruiseskipene besøkte før krigen, er borte. I dag ligger industrien der. Det er bra – og viktig. Hydro er en hjørnesteinsbedrift med rundt 700 ansatte bare i produksjonen og milliardoverskudd i ryggen.

Vi lever godt av det.

Men vi har nesten ingen steder som forteller hvordan det begynte.

Historiske bygg er revet. Miljøer er fragmentert. Fortellingene lever i bøker og arkiv, men i landskapet er det stille.

Et samfunn som ikke tar vare på sine synlige minner, mister mer enn gamle bygninger. Det mister selvrespekten og retningen.

For dette handler ikke om å dyrke og romantisere gamle dager. Det handler om å forstå hvem vi er.

Når staten sier at verdensarv forplikter til langsiktighet, gjelder det ikke bare steder med Unesco-status. Industristedet Sunndalsøra står ikke på verdensarvlista, men vår kraft- og industrihistorie er en del av det moderne Norges fundament.

Den forestående moderniseringen av Aura kraftverk, og en mulig utbygging av Nedre Driva kraftverk, og med Europas største aluminiumsverk med kontinuerlige investeringer, gir et handlingsrom.

Store naturinngrep forplikter også kulturelt. Når det investeres milliarder i framtidas kraftproduksjon, må det være et minste krav at vi samtidig investerer i å synliggjøre fortida.

Sunndal er mer enn kraftpriser og kvartalsrapporter. Det er et samfunn bygd på arbeid. På skiftarbeidere. På anleggsfolk. På familier som flyttet til et sted de aldri har vært før. De tok risiko og sto i omstillinger.

Vi er stolte av industrien vår. Men stolthet krever også bevissthet.

Riksantikvaren sier: «Vi er alle verdensarvinger.»

Det gjelder også oss.

Det har tidligere vært jobbet med å få etablert et industrimuseum i Sunndal, men prosjektene har av forskjellige grunner havnet i en skuff.

Nå er det på tide å ta de fram igjen og revitalisere planene sammen med Hydro, Statkraft, Statnett, øvrig næringsliv. Da er vi trygge på at kommunen, fylke, fylkeskommune og Riksantikvar og andre også blir med. Handlingsrommet er nå.

Derfor vil vi foreslå følgende: Sett fart i planene for å bygge et moderne industrimuseum, gjerne med cafe og med ei mini-avdeling av suksessen Newton-senteret. Industrimuseet bør bygges i aluminium og etableres på Øratorget. Da får vi til sentrumsfornying også, og får til en stoppeffekt for turister og andre.

Et moderne industrimuseum i Sunndal kan ikke være et lager for gamle maskindeler. Det må være et opplevelsessenter som kobler fortid, nåtid og framtid.

Det må fortelle om menneskene. Om skiftene. Om kvinnene og mennene som bygde. Om naturinngrepene og konsekvensene. Om aluminium, energi og grønn omstilling.

Det må være et sted der skoleelever kan forstå hva kraft og energi er, og hva som kan skapes av det. Der dagens industri kan vise hva den arbeider med. Der innbyggerne kan kjenne stolthet og samtidig reflektere.

Industrimuseet må ikke bli et nostalgisk minnekammer. Det må være levende. Interaktivt. Faglig solid. Forankret i dagens samfunn.

Dessuten: Trallebana fra Dalaråa til Toppheis og den smalsporede jernbanen til Holbu er ikke kuriositeter. De er konkrete vitnesbyrd om hvordan samfunnet ble til. Å merke eller formidle disse sporene er ikke romantikk, det er et historisk ansvar.

Et moderne industrimuseum er ikke først og fremst et kulturprosjekt. Det er et identitetsprosjekt. Et rekrutteringsprosjekt. Et reiselivsprosjekt. Et dannelsesprosjekt.

Vi trenger fysiske minner. Steder som forteller hvem vi er. Arenaer som samler generasjoner.

Spørsmålet er derfor ikke om vi har råd til å etablere et slikt industrimuseum eller besøkssenter.

Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

© Driva