Med rettferdig harme tar de kampen på vegne av alle verdens kvinner, som omtrent ikke får plass i idretten, på do eller i dusjen på grunn av alle mennene som definerer seg som kvinner for å stå og glo |
Bakgrunnen er at journalist Jarle Aabø feilsiterte Rødt-leder Marie Sneve Martinussen da hun gratulerte Alexandra Joy som ny leder i Rød Ungdom. Alexandra er transkvinne, og Aabø byttet ut "Alexandra" med "han". Dette er ikke bare dårlig journalistikk, Aabø la sin egen politisk aktivisme i munnen på Martinussen.
Det er forståelig at transdebatten skaper mer engasjement en sitatregler, men dessverre er nivået på debatten begredelig: - Alle vet at det finnes bare to kjønn! - Menn har ingenting i kvinneidretten å gjøre! - Det er umulig å bytte kjønn! - Jeg skal definere meg som kvinne og gå i damegarderoben!
8.-klasses utdannelse
70% av kommentarene kom fra menn, som avsluttet biologiutdannelsen sin i 8. klasse og bare har hørt om XX- og XY-kromosom, og tror det skrives med n. Med rettferdig harme tar de kampen på vegne av alle verdens kvinner, som omtrent ikke får plass i idretten, på do eller i dusjen på grunn av alle mennene som definerer seg som kvinner for å stå og glo.
At bare 0,5% identifiserer seg som trans, at vi har hatt transpersoner blant oss i tusenvis av år uten problemer, at unisex-toalettet er oppfunnet og at det allerede er på plass kjøreregler for transkvinner i idretten, har de åpenbart ikke fått med seg.
Og variasjoner som X, XX/XY, XXXXY eller de titalls andre som finnes har de ikke hørt om. Heller ikke androgent insensitivitetssyndrom, hvor testosteronet ikke virker. Vi er alle skapt som jenter, og hvis vi ikke påvirkes av hormoner, hjelper det ikke å ha et Y-kromosom, vi blir likevel ikke gutter.
Det som er så skremmende er det er ingen omtanke å spore i kommentarene. Det ropes firkandtede definisjoner uten å tenke på dem som ikke passer inn. Hvorfor er det så om å gjøre å kategorisere mennesker etter farge, form og funksjon? Hvis utfordringen er å finne seg til rette i samfunnet og egen kropp, kan vi ikke latterliggjøre dem det gjelder og vanskeliggjøre prosessen gjennom utestengelse, ordkløveri og dårlig skjult hat. La oss i stedet åpne kategoriene så det blir plass til fler.
Debatten er veldig lik med den vi hadde om homofiles rettigheter ved legaliseringen av homofili i 1972, AIDS-utbruddet på 80-tallet, og likekjønnet ekteskap i 2009. Homofili gikk fra å være sinnsykdom og en trussel mot samfunnet, til aksept i løpet av en generasjon.
Vi har dessverre ikke lært, og transpersoners rettigheter har et stykke igjen. WHO fjernet trans som psykisk diagnose i 2019, og transfobi må sies å være en dekkende beskrivelse for den ubegrunnede frykten som kommer til syne i den offentlige debatten. Og mens ingen lenger stusser over at homofile føler som de gjør, legges det biologiske kriterier til grunn for hva kjønn er. Men mener de kjønnsorganer, kjønnsceller, kjønnskromosoner eller styres kjønnet av kjønnshormoner? Det enkleste er selvsagt å bruke egenopplevd identitet, slik homofile får lov til.
Hvordan har vi havnet her? De kristen-konservative i USA har lenge kjempet for reversering, og med Trump og MAGA har de lykkes i å bruke transdebatten for å få politisk gjennomslag. Angrepet på kvinner og LHBTQ begrunnes med Bibelen, og over 500 lovforslag er fremmet for å gjøre livet ulevelig for transpersoner. Abort er allerede overlatt til delstatene, med dødelige konsekvenser, og i Tennessee er det ulovlig å kle seg i klær som ikke stemmer overens med kjønnet på fødselsattesten.
Her hjemme har de konservative foreløpig nøyd seg med å klage, men KrFUs ønske om redusert fedrepermisjon er hentet fra tradwife-ideologien. Norges største parti FrP er ikke spesielt religiøst eller erkekonservativt, men populismen er sterk, og vi vet de bruker fiendebilder for det de er verdt. Hvis motgangen kommer er det ikke vanskelig å se at søsterpartienes retorikk kan bli importert.
Det er mildt sagt skremmende hvor lite kunnskap det er om utfordringene transpersoner står i. Identitet er kjempeviktig, de har få rollemodeller, det er kanskje enda flere variasjoner, og resultatet er at transpersoner forsøker å ta sitt eget liv nesten åtte ganger så ofte som resten av befolkningen. Likevel er løsningen for mine meningsmotstandere å ikke gjøre noe som helst, fordi en kjønnsoperasjon er irreversibel. For hva hvis de angrer seg?
Men inntil ungene er 18 år er det kun pubertetsutsettende medisiner og psykologtjenester som er tilbudet. Og bare 1% angrer seg etter kjønnsbekreftende behandling. Til sammenligning er det 65% av oss som angrer på kosmetiske operasjoner.
De fleste av oss ville nok følt seg ille til mote hvis vi ble nødt til å kle oss og leve som det motsatte kjønn. Nyfødte med tvetydig kjønnskarakteristikk trenger ofte en kjønnskorrigerende opererasjon. Og da mener alle at det er viktig at legene finner ut om de er gutt eller jente først. Hvorfor skulle det være mindre viktig for ungdommer og voksne som finner ut av det senere i livet? Identitet har ikke en utløpsdato.
Einar Vaagland, lokalpolitiker i HalsaLista
...transpersoner forsøker å ta sitt eget liv nesten åtte ganger så ofte som resten av befolkningen...
https://www.blikk.no/levekar-selvmord-selvmordsforebygging/transpersoner-har-betydelig-okt-selvmordsrisiko/235186