Kulepennatleter redder ikke liv |
Til helseminister Jan Christian Vestre, styret og ledelsen i Helse Midt-Norge RHF, og våre folkevalgte:
Nok en gang får vi høre at det må spares. Nok en gang varsles nedbemanninger. Nok en gang er det pasienttilbud, ambulansetjenester og helsepersonell som skal betale prisen.
Samtidig leser vi om ledere og direktører som får lønnsøkninger og godtgjørelser som for folk flest framstår hinsides all fornuft.
Har vi virkelig blitt så fattige at vi ikke har råd til å ivareta folkehelsen?
I verdens rikeste land?
Dette er ikke første gang vi står her.
Jeg husker 1989. Også da var svaret innsparinger og nedbemanning. Allerede den gangen var det kjent at mange leger og helsearbeidere vegret seg for å etablere seg i Møre og Romsdal fordi arbeidsforholdene var uforutsigbare. Hvor man skulle bo og arbeide kunne endres fra ett fylkesvalg til det neste.
Beslutningene ble ofte preget av geografi og lokalpolitiske interesser, ikke av helhetlig og langsiktig planlegging.
I dag har vi fått helseforetaksmodellen.
Den skulle gi bedre styring. Mange opplever i stedet at avstanden mellom beslutningstakerne og pasientene har blitt større. Mens ansatte som står ved sykesengen, i ambulansen eller på operasjonsstua presses stadig hardere, vokser administrasjonen.
Det sies........