Kommunene i Møre og Romsdal er invitert til å gi høringssvar til Kommunekommisjonens NOU 2026:1 En bærekraftig kommunesektor. Forslagene i utredningen kan endre helsetjenestene mer enn noe annet på flere tiår. Kommisjonens flertall foreslår å fjerne alle lovfestede krav til hvilken kompetanse kommunene må ha i helse- og omsorgstjenestene. Ikke én profesjon skal lenger være lovpålagt – verken sykepleier, lege, jordmor, helsesykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut eller psykolog.

Dette omtales som «økt fleksibilitet». Men i realiteten fratar det befolkningen retten til kvalifisert helsepersonell, og overlater til hver enkelt kommune å avgjøre hva som er «godt nok». Dette er en endring som slår rett inn i pasientsikkerheten til innbyggerne i fylket vårt.

For la oss være ærlige: Pasientene blir hverken friskere eller enklere å behandle. De er både yngre og eldre, sykere og har mer sammensatte behov enn noen gang. Å svekke kompetansekrav i en slik situasjon er ikke modernisering – det er et faglig tilbakeskritt. Konsekvensene kommer til å ramme innbyggerne, og dette er politikernes ansvar.

Lovfestede kompetansekrav gir både kommunene og innbyggerne trygghet for at helsehjelpen bygger på riktig faglig kompetanse. Uten slike krav må kommunene i større grad vurdere dette selv, noe som kan gjøre det vanskeligere å sikre forutsigbar og trygg behandling for dem som trenger tjenestene mest. Slik den økonomiske situasjon i kommunene er i dag, vil hva kompetansen koster være mer førende enn kvaliteten i tjenesten.

Vi vet fra tjenestene våre at lavere kompetanse gir flere feil, flere reinnleggelser og økt ressursbruk. Kommunene får mer arbeid, ikke mindre, når faglighet svekkes. Og innbyggerne får tjenester som i større grad kan variere – fra kommune til kommune og fra postnummer til postnummer.

Flertallet i kommisjonen hevder at kompetansekrav «binder arbeidskraft» og «ikke fungerer når kompetansen er mangelvare». Men mangel på sykepleiere løses ikke ved å slutte å kreve sykepleiere. Det svekker rekrutteringen. Det svekker fagmiljøene. Det svekker kvaliteten. Og det svekker tryggheten til dem som trenger helsehjelp.

I realiteten åpner forslaget for større forskjeller. Kommuner med presset økonomi kan ende med at ufaglærte vil utføre oppgaver som krever mer avansert kompetanse. Er det virkelig den retningen vi ønsker? At adresse og økonomi – og ikke helsetilstand og behov – skal avgjøre hvilken helsehjelp innbyggerne våre får?

Dette kan bli et dramatisk vendepunkt for helsetjenestene i fylket vårt.

Norsk Sykepleierforbund Møre og Romsdal mener tiden er inne for å snakke klarspråk: Dette forslaget er ikke faglig forsvarlig, og det er ikke politisk ansvarlig.

Dere politikere, som våre lokale folkevalgte, må nå si tydelig ifra – på vegne av dem som bor i kommunene deres. Det handler om hvem som skal møte pasienten med pustevansker klokken 03.00. Om hvem som skal vurdere om et barn trenger oppfølging fra helsestasjonen. Om hvem som skal fange opp forverring hos en eldre med komplekse tilstander.

Det handler om liv og helse. Og ansvaret ligger nå i deres hender.

Vår oppfordring er tydelig: Kommunepolitikere i Møre og Romsdal må si klart nei til alle høringsinnspill som åpner for å fjerne lovfestede kompetansekrav.

Innbyggerne deres fortjener trygghet. Helsepersonell fortjener rammer som gjør jobben mulig. Og dere fortjener et lovverk som støtter dere – ikke et som gjør dere alene om ansvaret.

Velg å stå opp for kompetanse. Velg å stå opp for kvalitet og pasientsikkerhet. Velg å stå opp for innbyggerne.

Av Gjermund Øysteinsson Moe Nestleder, Norsk Sykepleierforbund Møre og Romsdal

© Driva