Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nå er sommerferien over, og fotballsesongen er godt i gang. Tusenvis av barn med ulik bakgrunn gleder seg til å møte vennene sine igjen på en felles arena utenom skolen.

Med lekne blikk, uskyldige baktanker og en god dose rampete barneenergi ser de frem til å ha det magisk sammen. To måneder med sommerferie kan vekke tørsten etter vennskap i enhver liten pode. Noen har sett mange av vennene sine, mens andre kanskje bare har fått lekt med noen få.

Samtidig er det noen barn som ikke har så mange venner, eller som har vært helt frarøvet vennetid i løpet av ferien. Derfor er fotball og idrett en ekstra viktig støtte for å gi mange barn kvalitetstid fylt med lek og moro. Lek og moro. Lek. Moro. Moro. Lek.

De fleste barn har det heldigvis bra, men vi må ikke lukke øynene for de som virkelig trenger å bli tatt varmt imot av mange. Barnefotballen i Norge gjelder for all organisert fotball til det året spilleren fyller 12 år.

Norges Fotballforbunds (NFF) hovedmål er å «gi så mange barn som mulig et fotballtilbud og en fotballopplevelse preget av trygghet, mestring og trivsel gjennom både trening og kamp, samt deltakelse i sosiale og trygge lag- og klubbmiljøer.»

MERK! Trygghet. Mestring. Trivsel. Deltakelse. I best mulig harmonisk symbiose. For barna!

Ifølge NFF er det cirka 370.000 barn i aksjon og rundt 130.000 foreldre, frivillige trenere og ledere som bidrar hver sesong. Dette betyr at vi har mange voksne som i en eller annen grad kan sørge for at barna har det bra.

Forhåpentligvis er det flere som kan se lenger enn sitt eget barn!

Men dette skjer ikke automatisk. Spesielt ikke hvis man ikke er bevisst på hva enkelte barn går gjennom. Derfor trengs det større refleksjon fra ledelsen og ned til grasrota om forskjellen mellom det å behandle idrettsutøvere og det å behandle barn. Det er altfor naivt å anta at så mange frivillige naturlig innehar disse mellommenneskelige egenskapene.