De siste to ukene har jeg reist på Vestbredden. Jeg kom til et sted jeg kjenner. Men flere av møtene denne gangen har blitt sittende i meg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.

Jeg er født og oppvokst i Palestina, og har derfor aldri trengt å reise hit for å forstå hva okkupasjon er. Jeg har levd med den. Jeg kjenner landet og jeg kjenner hverdagen.

Likevel var det noe ved denne reisen som traff meg annerledes.

Vestbredden har blitt farligere.

Det merkes når du kjører mellom landsbyene og ser nye bosetterutposter på åsene. Det merkes i samtalene med mennesker som ikke lenger vet hvor lenge de får bli boende. Det merkes når en ambulanse må komme for å hente et sykt barn, men likevel bli angrepet av bosettere. Det merkes i måten folk planlegger hverdagen på, fordi ting som tidligere var vanskelige, nå har blitt farlige og kan koste deg livet.

For den som kjører forbi, kan et telt se ubetydelig ut, men alle i Palestina vet hva det betyr.

Det er umulig å ikke tenke på Israel som et røverland. Ikke fordi de kommer inn og tar alt på én gang. Det skjer mer gradvis enn det. Litt land her, en vei der, en utpost på en høyde, en port som stenges. Til slutt har hverdagen endret seg så mye at det er vanskelig å se når selve røveriet begynte.

Jeg reiste tilbake til Palestina som leder for Palestinakomiteen. Jeg kom ikke for å........

© Dagsavisen