På 4. søndag i adventstiden har vi fått Marias lovsang, «Magnifikat», som ny prekentekst. På den måten gjør de nye tekstrekkene den fjerde adventssøndagen til ikke så lite av en parallell til Maria Budskapsdag. Men fordi dette nå er en adventstekst, bør vi trolig fokusere noe mer på de profetiske løftene som teksten gir oss ekko av. Slik ordlegger Jesu mor seg:

46 Maria sa: Min sjel opphøyer Herren,

47 og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser,

Disse to versene er utformet med det som kalles «leddenes parallellisme». Det vil si at første ledd langt på vei sier det samme som annet ledd, men med litt forskjellige ord. I dette tilfelle betyr uttrykkene «min sjel» i vers 46 og «min ånd» i vers 47 det samme.

Begge er en poetisk høytidelig måte å si «jeg» på. Maria «opphøyer» Herren, det vil si proklamerer hans storhet, og får frydefull glede som returgave. Uttrykket «Gud min frelser», motsvarer det gammeltestamentlige uttrykket «min frelses Gud» (sml. Salme 24,5, 25,5, Mika 7,7 etc.). Så følger det to vers med begrunnelser:

48 fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

49 fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er navnet hans.

Uttrykket «se til» brukes ofte om Guds omsorgsfulle kjærlighet. Når Maria omtaler sin egen «ringhet», sikter hun antakelig for det første til at hun i verdens øye er en ubetydelig kvinne av småkårsfolk og for det andre at hun også selv kjenner seg liten i møte med Gud.

Neste begrunnelse er at alle slekter «fra nå av» skal prise Maria salig. «Fra nå av» sikter sikkert til at slektningen hennes, Elisabeth, et øyeblikk i forveien hadde startet den........

© Dagen