Da Jesus viste til arvesynden |
Endestasjonen for denne fasteteksten gjør det aktuelt å tenke på Lars Linderots salme «Ingen vinner fram til den evige ro/ Som seg ei veldig fremtrenger» (Sangboken nr. 178 = NS 113, sml Luk 13,24). Men før endestasjonen passerer teksten noen andre viktige stoppesteder. De handler om kjempende tro og om Guds nåde til både hedning og jøde.
Lenger fremme i kapittel 15 har Matteus skildret et sammenstøt mellom Jesus og utsendinger fra en gren av fariseerpartiet (= «Hillel-fraksjonen»). De hevdet at forskriften for levittiske prester i 2. Mos 30,17ff om rituell vasking måtte utvides til å gjelde også for lekfolk.
Men Jesus avviste dette med en arvesynd-realistisk begrunnelse: Synd kommer fra menneskehjertet. Og med denne fariseer-kontroversens hovedemner fremdeles hengende i luften forteller så Matteus at Jesus deretter dro på en lengre utenlandsreise nordover til Sør-Libanon, sitat:
21 Jesus brøt opp og dro bort til bygdene ved Tyrus og Sidon.
22 Og se, en kana’aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd.
At tekstens kvinnelige hovedperson var kanaaneisk betyr antakelig at hun hørte til den eldgamle syrisk-fønikisk-kanaaneiske urbefolkningen i Libanon. I tekstsammenhengen betyr det at hun var hedning (i betydningen ikke-jøde). Ropingen hennes var høylytt og vedvarende.
Det fremgår av verbets grammatiske form på gresk. Hun kaller Jesus «Herre, du Davids sønn». Det klinger messiansk, men avspeiler kanskje ikke bevisst reflektert tonaturlære.
Bønneropet hennes handler om miskunn, slik som i........