Sipper somet lite barn |
Sånn har det altså blitt: Her sitter jeg på kontoret en helt vanlig tirsdag i april og er totalt oppløst i tårer over PC-en.
Årsaken? Og dette er pinlig å innrømme, jeg innrømmer det: Årsaken er korps. Jeg sitter og ser på gamle 17.mai-opptak på NRK, de går helt tilbake til 1959, og nå har jeg klump i halsen, tårer i øynene og sipper som et lite barn.
Det er rett og slett den tiden av året. Hver mai tenker jeg det samme: Korps må jo være det vakreste som fins.
Så la meg bare være helt klar: Denne kommentaren er en ren hyllest til korps. Det er en hyllest til alle som spiller: Barna som begynner med klarinett, selv om de ønsket seg tverrfløyte. Som står opp grytidlig på syttende mai, kler seg i kløende ull, går flere mil i kjipe sko og må vente med is til alt er ferdig. Ungdommen som for lengst har sluttet på grunnskolen og helst skulle festet natt til 17.mai, men som stiller til flaggheising i skolegården klokka 0800 likevel - også om det pøsregner. Og de voksne som fortsetter i voksenkorpsene, som av en eller annen grunn kalles ungdomskorps.
Endelig: Svensk krimkongeute med ny storfavoritt
Det er en hyllest til musikklærerne, som underviser barna i skarptromme, klarinett og messinginstrumenter de fleste aldri har hørt om. Til de hardtarbeidende korpsdirigentene, som skaper musikkentusiasme og setter galskapen i system selv om korpset i utgangspunktet kanskje høres ut som girkassa til en gammel Volvo.
Det er en hyllest til foreldrene. Folka som ikke bare lider seg gjennom årevis med høylytte øvingstimer i stua, men som bruker timer, dager og uker på å sortere andres tøy, sjaue andres bokkasser og kvitte seg med andres hylleseksjoner, dukkevogner, alpinstøvler, plastkarafler, kniplingsduker og snurrepiperier, alt for å finansiere noter, instrumenter og uniformer som er helt like som de var på femtitallet.
Og det er........