Trues medsparken |
Dagen derpå hadde statsminister Keir Starmer allerede brettet opp skjorteermene da han skulle holde en avgjørende tale om valgnederlaget og veien videre. Men om det var for å vise pågangsmot, eller om han bare var svett, var vanskelig å si.
Det har kommet krav om hans avgang, men ingen av de aktuelle kandidatene har tilstrekkelig støtte i øyeblikket. Derfor har Starmer fått en ny deadline. Han bør være ute innen september, mener kritikerne.
Starmer sier Labour står foran en kamp om Storbritannias sjel. «Hvis vi ikke lykkes, går vi en veldig mørk tid i møte,» sa han. No shit, Sherlock! Velgerne synes det er temmelig mørkt allerede, og det er velgere som ikke har vært bortskjemt med lyspunkter de siste åra.
Ut mot Stoltenberg: - Han er kjip
Brexit-forkjemperne lovet økonomisk fremgang, mindre innvandring og økt nasjonal sikkerhet. Ti år seinere må selv de mest svorne brexitere innse at ingen av delene er innfridd, tvert imot. Istedet har de fått nedgangstider, mer innvandring og et sammenhengende politisk kaos. Men hvem som har skylda, strides det fortsatt om. Det ble tydelig i helgens lokalvalg.
Mot hårtap: Dennevant testen
Hvis du bare leste de mest tabloide overskriftene i britiske medier, kunne du få inntrykk av at valget endte i et rent valgskred for høyrepopulistene i Reform, at partileder Nigel Farage hvert øyeblikk kan bli statsminister og at Keir Starmer har fått sparken. Ingenting er så enkelt og rett fram i britisk politikk.
Det er riktigere å si at Labour og Keir Starmer ble slaktet og gjorde sitt dårligste valg på 100 år, mens skadeskutte konservative fortsatte å blø. Byttet ble fordelt på flere småpartier, i den grad at valgforskere kaller valget enda et nådestøt for toparti-politikken i Storbritannia.
Reform gjorde det sterkt, et brakvalg kan fremgangen med rette kalles. Ikke minst ser Farage ut til å ha lykkes med å få velgere som vanligvis ikke stemmer, opp fra sofaen. For Labours del var det motsatt. Mange av deres velgere gikk ingen steder, heller ikke til urnene. Men Reform gjorde det ikke så bra som Farage hadde håpet og andre hadde fryktet. De grønne tok grådig for seg i flere valgdistrikter, ikke minst urbane strøk, men også i områder hvor Reform står sterkt. Det kan synes som progressive motstemmer flere steder gikk til De grønne, ikke til Labour.
I Wales slo uavhengighetspartiet, Plaid Cymru, knock out på det regjerende Labour og vil trolig ta over makta for første gang. Nigel Farage hadde regnet med å vinne Wales og feire valgseieren der, men droppet planene da Plaid seilte forbi. Det betyr at uavhengighetspartier for første gang styrer både i Skottland, Nord-Irland og Wales. Selv om det ikke er noen umiddelbare forslag om folkeavstemninger om løsrivelse, spås det at de fort kan komme på bordet om Reforms fremgang fortsetter i parlamentsvalg.
Det er det store spørsmålet. Valgforskere er forsiktige med å tolke resultatet. Lokalvalg i Storbritannia brukes ofte til å sende en protest til 10 Downing Street, og det er vanskelig å overføre resultatet direkte til parlamentsvalg. Labour vant suverent på riksplan for to og et halvt år siden, men stemningen snudde raskt da de høye forventningene ikke ble innfridd. Starmer-regjeringen har føltes mer som status quo enn det skarpe bruddet med det konservative vanstyret som velgerne ble lovet.
Keir Starmer er en historisk upopulær statsminister. Sett utenfra er det nesten vanskelig å forstå hvordan den milde og litt kjedelige juristen kan vekke så sterke følelser, også blant sine egne. Men fortellingen er gjenkjennelig for både sosialdemokrater og andre styringspartier i........