29. august holdt kong Haakon sin første tale som ny konge. Mot slutten sa han:

«Med Guds hjelp og folkets støtte ser jeg frem mot den store oppgaven som ligger foran meg. Jeg ber om at vi alle samles om det gamle ønsket: Må Gud bevare landet vårt.»

I denne talen kom den første søylen i demokratiet tydelig fram: folket. I et demokrati er ikke lederen valgt av Gud. Han er avhengig av folkets støtte. Det er nettopp dette som skiller demokratiet fra totalitære og fascistiske regimer. Og så kom den gamle setningen: Må Gud bevare landet vårt.

Talen, og de siste dagenes store oppmerksomhet rundt kongens gravferd og kirkens seremonier, har igjen satt religion og kirke i sentrum. Det er helt naturlig. Norge har vært et kristent land, og kirken er en viktig del av vår historie og kultur.

Mange nordmenn er ikke religiøse, men de ønsker likevel å bevare medlemskapet i Den norske kirke fordi de opplever kristendommen som en del av kulturen, og kanskje også fordi de ønsker å beskytte denne kulturen mot det de opplever som islams økende innflytelse i Norge. 

Nå er det nyefargekartet her

Vi har sett hvordan islam blir mer synlig gjennom hijab, moskeer, islamske organisasjoner, sørgedager og religiøse høytider. Ramadan får stadig større plass. Påsken blir mindre synlig. Som Thomas Hylland Eriksen sa en gang: «Mer hijab, mer bunad.» I dag ser jeg det slik: Mer islam, mer kristendom.

Det er fint å tro. Men det må også være fint å ikke tro. Og dersom begge deler skal ha plass, må religion tåle kritikk. Alle religioner må tåle kritikk. Trenger vi karikaturtegninger? Trenger vi en fyrstikk og en hellig bok? Ja, noen ganger. Fordi ingen religion kan kreve immunitet mot kritikk. Uten kritikk hadde vi ikke hatt reformasjonen. Uten kritikk hadde religion aldri blitt tvunget til å møte nye tider, nye ideer og nye menneskerettigheter.

Religion, enten den er islam, kristendom, jødedom eller noe annet, oppstår i en bestemt historisk og kulturell kontekst. Den springer ut av et bestemt samfunn, en bestemt tid og et bestemt geografisk område.

Jeg sier ikke at alle skal være ateister. Jeg synes det kan være godt å tro på noe: Gud, Allah – eller kanskje bare et furutre. For livet er en karusell av det gode og det vonde. Døden er uforståelig, særlig når det er ditt eget barn eller søsken som dør. Når sorgen blir for tung å bære, trenger mennesket noe å holde fast i. Troen kan være som et tynt tau man griper etter for å klatre opp mot lyset.

Tro kan være god å ha, så lenge den styres av menneskets egen samvittighet.

Problemet oppstår når troen blir til en religion som skal styre alle........

© Dagbladet