Søndag kveld, rundt klokka 19, er det endelig slutt. Åtte måneder etter seriestart, er Viking i en reell gullkamp. Rivalene i Bodø/Glimt har Fredrikstad på hjemmebane og kommer til å vinne. Derfor må også Viking vinne sin kamp for at gullet skal komme tilbake der det hører hjemme.

For det var i Stavanger det hørte hjemme da jeg begynte å gå på vikingkamper, i 1971. Riktignok ble det bare bronse dette året, på grunn av at de mørkeblå pådro seg et unødvendig tap mot bunnlaget Frigg, men deretter fulgte fire gull på fire år og ytterligere to gull og ett NM de påfølgende sju åra.

I den første VM-boka til forfatterduoen Dag Solstad/Jon Michelet fra 1982, skrev Solstad at han ikke alltid hadde så mye godt å si om hjembyen Sandefjord, men byen hadde iallfall én ting «som var med på å forgylle min barndom: et lag i hovedserien». På 1950-tallet het vår øverste divisjon hovedserien og var delt i to puljer med åtte lag i hver.

Jeg var ikke født da, men forstår hva Solstad skriver om: Å vokse opp et sted med et lag i toppserien, setter spor.

Forskjellen er at Solstad tidlig erfarte at begreper som «brenne et blått lys for» og «ryggen mot veggen» faktisk gjorde ham i stand til å «skjønne situasjonens alvor». For Sandefjord vant ingenting den på den tida heller. De kjempet stort sett mot nedrykk.

På første halvdel av........

© Dagbladet