Skolesekken er pakket. Blyantene spisset. For få år siden rakk hendene deres knapt opp til brødfjøla. Nå smører de matpakka selv. Ett hode høyere. Ett skritt nærmere selvstendighet.

Og i det øyeblikket skjer det noe med innholdet i boksen. Det blir blassere. Knaser mindre.

Ikke fordi barn slutter å like frukt og grønt. Men fordi de overtar en oppgave de ikke visste de hadde arvet.

Norstat gjennomførte nylig en undersøkelse for Opplysningskontoret for frukt og grønt om den norske matpakka blant barnehage- og skolebarn. Der kom det frem at så fort tenåringene tar over matpakke-lagingen, faller tilstedeværelsen av frukt og bær.

Der frukt og bær fremdeles har en plass i tenåringenes matpakke, er der foreldrene fortsatt lager den. Mønsteret er tydelig: mer selvstendighet, mindre frukt og grønt.

At barna får bestemme selv, er målet og ikke en glipp eller et tegn på dårlig foreldreskap. Spørsmålet er ikke om barna skal få mer frihet. Det er hva som forsvinner når de gjør det.

Har de gode vanene med frukt og grønt i matpakka festet seg?

Hva hadde barna dine puttet i boksen, hvis de overtok det fulle og hele ansvaret i morgen?

Vanene bor i hendene før de bor i hodet. En vane bygges ikke i et øyeblikk, men over tid. En håndfull bær i boksen, en gulrot i sekken, gjentatt til det sitter av seg selv. Hva har dere i matpakken på tur? Hva står fremme på kjøkkenbenken hjemme? Alt det teller, den dagen barna selv tar over ansvaret.

De samme vanene gjelder når barna kommer hjem fra skolen og plyndrer skap, skuffer og kjøkkenbenk. Er frukt og grønnsaker tilgjengelig klokka tre, blir det like gjerne vanen som........

© Dagbladet