Kanskje peaket norsk selvtilfredshet 1. januar 1992 med daværende statsminister Gro Harlem Brundtlands nyttårstale, og de berømte ordene: «Trenger vi et nytt slagord? Det er typisk norsk å være god».

Men nasjonalfølelsen og stoltheten over det norske ligger dypt i oss. Jeg er sikker på at mange hadde klump i halsen og tårer i øynene da Kong Harald offentliggjorde den norske VM-troppen i den gåtefulle videoen på norsk fjernsyn. Lille Norge skal ta den store verden.

Samtidig er det riper i lakken. Korrupsjonsdommen på fem års fengsel for tidligere NHO-direktør Stein Lier-Hansen føyer seg inn i en rekke avsløringer der den norske eliten minner om eliter i andre land.

Den britiske historikeren Lord Acton formulerer det elegant: «Makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt».

Tror ekstra pådenne bankeren

Det sentrale spørsmålet er om sakene som har rystet Norge denne våren bare er uttrykk for enkeltpersoners feilgrep, eller om det er snakk om det sosiologen Robert Michels kalte Oligarkiets jernlov - altså at partier og organisasjoner nærmest uungåelig utvikler seg et fåmannsvelde som korrumperes.

«Det er organisasjonen som gir grunnlaget for dominansen til de valgte over velgerne, de med mandater over dem som har gitt mandatet, og delegatene over dem de representerer. Den som sier organisasjon, sier samtidig oligarki», skrev Michels.

Denne uka ble tidligere direktør i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, dømt til fem års fengsel og tilbakebetaling av over 10 millioner kroner for korrupsjon. Saken er som tatt ut av dreieboken til Robert Michels. Dommen tegner bilde av en NHO-organisasjon med all makt på få hender, og total mangel på innsyn og kontroll.

Hos motparten, i LO, ble toppsjefen i Fellesforbundet tvunget til å gå av etter avsløring av maktmisbruk og uryddige forhold. Jørn Eggum skulle bli LO-leder, men snublet i egne bein. Han måtte også trekke seg fra Arbeiderpartiets sentralstyre. Igjen et eksempel på maktkonsentrasjon og dårlig demokratisk kontroll. 

Vi har lenge tatt for gitt at det norske samfunnet er gjennomsiktig og demokratisk. Så kommer offentliggjøringen av Jeffrey Epstein-filene, og får et innblikk som var ukjent for de fleste. Kronprinsesse Mette-Marit er nevnt flere hundre ganger i filene. Hun pleide omgang med den dømte sexforbryteren og overnattet hjemme hos ham i Florida.

Diplomatekteparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen hadde omfattende kontakt over mange år, og mottok økonomiske fordeler av kontakten. Også de tidligere toppolitikerne Thorbjørn Jagland og Børge Brende hadde omfattende kontakt med Epstein.

Stein Erik Hagen gjorde maten billigere

Hvis vi løfter blikket, så viser de mange enkeltsakene hvordan Jeffrey Epsteins nettverk spredte seg inn i kongehuset, diplomatiet, politikken og byråkratiet. Spørsmålet om Epstein-kontakten dreier seg om korrupsjon blir nå etterforsket av Økokrim, men vi trenger ingen etterforskning for å slå fast at det minner om korrumpering, eller det mer folkelige verbet å forderve.

Men betyr de mange individuelle sakene at det norske selvbildet er falskt? Og skal vi lytte på dem som vil bruke disse sakene til å undergrave tilliten til demokratiet?

Slik blir Sylvi Listhaug statsminister

Rent faktisk har vi noe hold for et selvtilfreds selvbilde. Norge ligger fortsatt helt i toppen internasjonalt på demokrati, frihet og lykkefølelse. Norge har høy sosial og institusjonell tillit, og vi har stor pressefrihet. 

Vi bruker oljemilliarder på å ta globalt ansvar, men det er nokså selektivt ut fra egeninteresse.

Vi betaler mye når internasjonalt ansvar gir oss sikkerhet, stabilitet, identitet eller........

© Dagbladet