Stoppet bak scenen |
DEN største idrettsfesten ble avbrutt av sorg. Slik måtte det bli når norsk idrett er rystet over et dødsfall på en som kunne konkurrert i OL om bare noen uker.
Dette var en samlende nasjonal minnestund for en ung, flott skiskytter og for fotballegenden Åge Hareide, mens alle prisene for 2025 ble delt ut.
Som vanlig skjedde prisutdelingene etter en diskusjon om hvem som skulle ha blitt nominert til hva, og hvem som til slutt burde ha vunnet.
For hvordan er det mulig å vrake verdens beste håndballspiller Henny Reistad som «Årets kvinnelige utøver» rett etter at hun og Norge sikret VM-gullet mer suverent enn noen gang?
Eller at fotballverdenens suverent giftigste målscorer Erling Braut Haaland måtte vente helt til i går kveld før han endelig ble kåret til «Årets mannelige utøver» i norsk idrett?
Det er sånn det blir i en norsk toppidrett som år etter år presterer oppsiktsvekkende sterke internasjonale resultater.
2025 ble ikke noe unntak:
Om noen dager kommer vi i Norge igjen til å bli kåret til verdens fremste idrettsfolk, etter at slovenerne så vidt slo oss året før.
Disse kåringene til det respekterte fagnettstedet Greatest Sporting Nation fra 82 ulike sportsgrener, gir et godt bilde av det idrettslige nivået verden rundt.
At Norge har vunnet kåringen nesten hver eneste gang, forteller om en sterk, samlende norsk idrettskultur. I det med sport er bare andre små, velstående og demokratiske land som Slovenia, Sveits, Nederland, New Zealand og Sverige som er i nærheten av oss.
MEN nettopp fordi det er så mange fine felles verdier som bygger den gode toppidretten vår, gjelder det å ta vare på denne kulturen.
Over........