Norge er blitt et attraktivt datasenterland. Det finnes nå 103 registrerte datasentre i landet, og over halvparten av selskapene (26 av 49) – har utenlandske eiere, dvs. 53 % av selskapene. 

Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har varslet at nettleien vil øke med opp mot 25 prosent fram mot 2030 på grunn av massive investeringer i strømnettet. For en gjennomsnittlig husholdning betyr det tusenvis av kroner ekstra i året. 

Problemet er ikke datasentrene i seg selv, men hvordan kostnadene fordeles – og her spiller EØS-avtalen en avgjørende rolle. 

Ta et konkret eksempel. Kari og Ola betaler i dag 50 øre per kWh i nettleie (inkl. mva.). Et nytt datasenter i kommunen utløser nettutbygging, og prisen stiger dermed til 62,5 øre per kWh for husholdningene – slik RME har varslet.

Datasenteret vil derimot få 50 prosent rabatt som storforbruker, og vil da betale kun 31,25 øre per kWh – dvs. 31,25 øre billigere enn Kari og Olas nye pris. 

Selv om NVE vurderer å senke rabatten til 20 prosent, endrer ikke det bildet vesentlig. Datasenteret vil med 20 % avslag få 12,5 øre rabatt pr. kWh, og få samme prisen som Kari og Ola opprinnelig hadde – dvs. 50 øre pr. kWh. Dette systemet innebærer at det er Kari og Ola som må ta hele regningen oppgraderingen på vegne av datasenteret. Eller sagt på en annen måte: Kari og Ola er med det blitt husmenn – som må betale en ekstra avgift som takk for at et utenlandske eid selskap fikk etablere seg i kommunen. 

Dette er ikke tilfeldig. EØS-avtalen krever likebehandling av norske og utenlandske aktører gjennom fri etableringsrett (artikkel 31 i EØS-loven) og forbud mot diskriminering (artikkel 4 i samme lov). Norge må følge EUs energimarkedsregler, overvåket av ESA, uten å kunne stille særkrav til utenlandske investorer. 

Resultatet? Norske husholdninger subsidierer infrastruktur for utenlandske eiere, mens overskuddene fra disse selskapene forsvinner rolig til lavskattland – akkurat som vi ser i deler av vindkraftsektoren. 

EØS-avtalen lover markedsadgang, men fratar Norge kontroll over egne energiressurser. Og EØS-avtalen hindrer oss i å kreve at utenlandske datasentre bidrar mer rettferdig til nettkostnadene – selv om de utløser milliarder i utbygging som husholdningene i Norge må betale. 

Er det ansvarlig at Norge, med Europas billigste og reneste kraft, gir fra seg både ressurser og inntekter – uten reell suverenitet? Debatten om EØS må nå handle om energipolitikk! 

Tidspunktet for å revurdere avtalen er overmoden. 

© Dølen