Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gjennom ti år i eldreomsorg og psykiatri har jeg sittet ved mange dødsleier. På terminalvakter blir rommet ofte stille på en egen måte. Ordene blir færre. Kroppen svekkes langsomt, og livet trekker seg gradvis tilbake.

Men én ting har gjort sterkt inntrykk på meg gjennom alle disse årene:

Mennesker merker når de blir alene.

Når rommet tømmes, stiger ofte uroen. Blikkene søker etter noen. En hånd. Et nærvær. Noe som kan gjøre det mindre skremmende å slippe taket.

Vi har i dag stor kunnskap om å lindre fysisk smerte. Det moderne helsevesenet er fylt av prosedyrer, medisiner og tekniske løsninger som skal gjøre livets siste fase mest mulig verdig. Likevel finnes det en annen form for smerte som ikke lar seg medisinere bort.

Den eksistensielle........

© Avisa Nordland