Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvor langt er Israel, Netanyahu-regjeringen og sionistene egentlig villige til å gå når de gjennomfører «den endelige løsningen», etnisk rensing og tvungen fordriving av overlevende palestinerne?

Flere eksempler tyder på en viss «nazifisering» av sionismen. Umenneskeliggjøringen av jødene i Tyskland før (i mellomkrigstiden) og under andre verdenskrig i tråd med nazistisk ideologi, har visse likhetstrekk med i første rekke den sionistiske umenneskelige behandlingen av palestinerne med kollektiv avstraffelse, etnisk rensing i tillegg til den omfattende og systematiske torturen og nedverdigelsen av palestinske fanger.

Likhetstrekk er også å finne i ordbruken mellom nazistenes demonisering av jødene og hvordan sionistiske nasjonalister omtaler palestinerne som umenneskelige, som «menneskedyr» og «terrorister» hvor selv barn ikke går fri fra betegnelsen («alle er Hamas»). For 30 år siden kunne det å ta til orde for folkemord medføre fengselsstraff i Israel, men det er ikke tilfelle lenger (Sorek, T. «In Israel, calls for genocide have migrated from the margins to the mainstream»The Conversation 02.04.2025). Nå er oppfordringer til folkemord blitt normalisert og, særlig etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023, fremført uten blygsel av fremstående israelske politikere, militære og religiøse ledere (ibid.). Felles for nazistene og de nasjonalistiske sionistene, er dessuten opplevelsen av å leve under en konstant og grunnleggende trussel fra omverden. Kampen og krigen som føres er i begge tilfeller fremstilt som en eksistensiell overlevelse som nasjon og folk.

Betingelsene for å umenneskeliggjøre palestinere i Israel som forberedelse til etnisk rensing og utryddelse, ble lagt tidlig på slutten av 1800-tallet selv om ikke Palestina opprinnelig var det tiltenkte valget til da Herzl utga boken «Der Judenstaat» i 1896 (Herzl, T. «Der Judenstaat. English» Tredition Classics 13.12.2012). Både landområder i Argentina og Øst-Afrika var nevnt som mulige alternativer før sionistkongressen i 1903 valgte å satse på Palestina som det mest passende stedet for lokalisering av et «nasjonalt hjem for jødene».

I Herzl sin fremstilling av nasjonalstatsbygging og ideen om det framtidige Israel som en etnisk-nasjonalstat, uansett hvor den til slutt måtte lokaliseres, var utrydding av innfødte sett på som et sentralt virkemiddel fra begynnelsen av (Herzl, T. «The Zionist Vision. An excerpt from «The Jewish State»» My Jewish Learning, nettutgave 2025). Utryddelsesmotivet var klart og tydelig i bruken av dyreanalogien. Ifølge Herzl må det å grunnlegge en nasjonalstat gjøres på noenlunde samme måten (i Herzl sin samtid) som det ble gjort av europeerne for tusen år siden i jakt og for å rydde land. Man burde ikke ta spydet og gå rundt alene for å jakte på bjørner, men heller organisere en stor og aktiv jaktgruppe, drive dyrene sammen for så å drepe dem (ibid.).

Israels nåværende ambisjon kan i realiteten forstås som forsøk på å tvangsfordrive (eller i eufemistisk språkbruk en «befolkningsoverføring») palestinske innbyggere fra både Gazastripen og den okkuperte Vestbredden, som dreier seg til sammen om cirka 6 millioner mennesker (Schocken, A. «How the IDF Central Command Chief Enables Crimes Against Humanity in the West Bank» Haaretz 01.09.2025). Dette er en forbrytelse mot menneskeheten. Intet annet.

I intervju har statsminister........

© Avisa Nordland