Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

NATO gjentar artikkel 5 som en trosbekjennelse. Ett angrep på én er et angrep på alle. Setningen er blitt brukt så mange ganger at den nesten ikke lenger blir gransket. Den blir bare akseptert.

Men kanskje er det nettopp derfor vi må stille spørsmålet: Er artikkel 5 en reell garanti, eller er den blitt NATOs største PR-stunt?

For nordmenn flest er artikkel 5 solgt inn som en slags automatisk redningspakke. Dersom Norge angripes, kommer NATO. Dersom Finnmark rammes, kommer amerikanerne. Dersom missiler treffer norsk infrastruktur, står alliansen samlet.

Men slik fungerer ikke artikkel 5.

Den betyr ikke automatisk krig. Den betyr ikke automatisk militær hjelp. Den betyr at hvert medlemsland selv vurderer hvilke tiltak det mener er nødvendige. Det kan være soldater. Det kan være våpen. Det kan være logistikk. Men det kan også være møter, fordømmelser, erklæringer og politisk teater.

Likevel bruker NATO artikkel 5 som et salgsargument for stadig mer opprustning. Hver gang befolkningen skal skremmes til å godta nye baser, nye våpen, nye........

© Avisa Nordland