Det finnes ingen sterkere kraft enn et folk som ikke lenger er alene

Når et folk slutter å bære sin redsel alene og begynner å bære den sammen, endres tyngdeloven.

Når jeg skroller gjennom nettet etter protestene i Iran, er det fristende å gripe til den ferdige replikken: «Åh, for noen helter», enda et ekko fra det globale koret av beundrere.

Utallige mobilfilmer begynner med skrik, fryser, kommer tilbake; en gatelykt demper natten; kameraet rister når noen løper og verden skrår. I et kryss samles stemmer, først spredte, så blir de til et kor. Slagordene føres frem som om de ikke lenger lar seg svelge; språket får kroppen tilbake.

Det skjærer i blålys, ruter der en film nettopp fantes, blir tomme. Ild velter symbolene: Khamenei i flammer på plakaten som skulle holde redselen i sjakk, Khomeini på veggen som skulle lære mennesker å senke blikket. Flagget rives ned, tråkkes på, blir påtent, som om noen vil at symbolene skal kjenne kvelningen.

Og så kvinnene. I et Iran der kvinnekroppen er et kontrollpunkt, rokker enhver ulydighet ved systemet. Stemmer lengst fremme, ordene før kroppen. Ansikter som ikke ber om unnskyldning; blikk som ikke krymper. Hår som nekter å være årsak til skam, en kropp som nekter å være et dokument. Det mest omveltende i et diktatur er at noen slutter å spille med, ikke fordi hun tror hun er udødelig, men fordi hun er lei av å leve et liv på knærne.

Og det som ingen slagord når frem til: svarte plastsekker med lik som er oppstablet i rekker, som om staten pakker vekk sine konsekvenser. Og de etterlatte som virrer mellom radene for å identifisere sine nærmeste.

Det er ingen heltehistorie, men et system som mister grepet om virkeligheten. Ingen våkner som helt.

Alt begynner med det som er mindre edelt. Et sukk i køen, et blikk som ikke orker å late som lenger, en pris på et skilt som blir en hån. I Teheran, i byer som aldri blir navn i nyhetsstrømmen, er luften tett av dobbelthet; hverdagen som fortsetter av vane og av innsikt. Man går på jobben, åpner og stenger butikken, trekker ned rullesjalusiene, som om metall kunne beskytte mot historien.

Redselen er en ensomhetsjobb, båret privat som en hemmelig vekt. Den gjør mennesket til en egen, liten stat: grensevakter i nervesystemet, sensur i tungen, passkontroll i blikket. Den får deg til å si «vi får se» når du mener «nei», smile når du mener «jeg........

© Aftenposten