Asle Toje fremstiller seg som nasjonens forsvarer mot oppløsning, men hans løsning er en oppdragerstat.

Etter å ha lest Asle Tojes tekst «Vil Norge overleve det som kommer?» tre ganger, ser jeg en tekst som er retorisk elegant – og analytisk tom. Den vil begynne i det tilsynelatende ukontroversielle: minnet. Vi lever i en tid som vil glemme, skriver han, og derfor må vi minnes – ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv.

Det lyder som humanisme, nesten terapeutisk. Men ved en grundig lesning trer minnet ikke frem som ettertanke, men som våpen. Minnet blir autoritet, en snarvei forbi etterprøvbar analyse. Det er metapolitikk: et forsøk på å gjøre et verdensbilde selvfølgelig før politikken i det hele tatt begynner.

Toje gjør dette gjennom en avgjørende idéforskyvning: fra nasjonen som et politisk «vi» – et statsborgerskap, en rettsstat, et sett av institusjoner – til nasjonen som en mystisk kropp, en organisme, formet av «minner, språk, vaner og temperament».

Det er en ideologisk nøkkel. For i samme øyeblikk som nasjonen forstås som organisme, begynner mennesker å deles inn i to kategorier: de som er organismen, og de som bare befinner seg i dens nærhet. Statsborgerskap blir da en overflate; tilhørighet flytter inn i et «indre».

Det er her Rudolf Kjellén spøker: den svenske teoretikeren bak et autoritært, organisk syn på nasjonalstaten, selv om Toje ikke trenger å nevne ham mer enn i forbifarten gjennom «staten som nasjonens speil».

Kjelléns distinksjon mellom stat og nasjon – staten som konstruksjon, nasjonen som et «indre vesen» – er nøyaktig den tankefiguren som vender tilbake i nordisk radikalkonservatisme når man vil kunne si: Du kan bo her, du kan ha pass, du kan følge loven – men likevel mangler du det vesentlige. Nasjonen gjøres til et uhåndgripelig og unikt «indre vesen», der statsborgerskap aldri helt kan være tilstrekkelig i full forstand.

Jeg vokste opp nær Kjelléns hjemtrakter på Torsö. Jeg vet hvilken arv som ligger i ideen om nasjonen som «indre vesen» – og hvor lett den ideen blir en grind uten å måtte bruke ordet. Men jeg vet også........

© Aftenposten