Aftenposten-journalistenes språklige skjødesløshet er graverende |
Romanen som helhet er fiksjon. Det er dessverre ikke det etterlatte inntrykket i Aftenpostens dekning.
Risikoen for å bli utsatt for snikfilming er større enn tidligere. Risikoen for at et skjevt avtrykk av en nyhet fester seg, er også større. Avislesere uten abonnement ser bare tittel og ingress i nettaviser.
«I mitt lune hi» er en roman som tar utgangspunkt i en dom. Jeg hørte om saken, leste domsavsigelsen – og skrev en historie som har ytre likhetstrekk med hendelsene beskrevet i dommen. I tillegg siterer jeg direkte derfra.
I forordet gjør jeg rede for hva jeg har gjort: Personer og hendelser er fiktive, men de kriminelle handlingene bygger på en virkelig sak. Alt i boken med unntak av sitatene er fiksjon. Av romanens 275 sider er knappe fire sider sitater fra dommen. De fleste er på to–tre linjer.
Saken er kjent fra mediene, først og fremst A-magasinet, og er i korte trekk slik: Den domfelte leide ut sokkeletasjen i huset sitt til en mor og hennes datter. Han bodde selv i overetasjen. Etter hvert monterte han flere spionkameraer i utleieleiligheten og fulgte med på hva som foregikk der.
Den siste siden i romanen inneholder et langt sitat fra dommen (17 linjer). Det dreier seg om straffeutmålingen – en av grunnene til at jeg ville skrive om saken. Mannen begikk en svært alvorlig forbrytelse, men fikk en forbausende lav straff. Det gjorde inntrykk på meg.
Min bok er en roman, ingen dokumentarbok. Jeg hadde et eksplisitt ønske om ikke å vite mer om de involverte i saken enn det som fremgikk av den ti sider lange dommen. Jeg gjorde ingen........