KI fortsetter å skuffe. Hvorfor bruker vi det likevel?

Bjørn StærkSkribent og programmerer

Alt som kommer ut av språkmodellen, er en slags hallusinasjon. Også det som tilfeldigvis er riktig.

«Jeg trenger ingen vitenskapelig assistent lenger, jeg kan be KI om å samle forskningsreferanser.»

Ordene falt under en samtale med akademikere. Flere nikket og fortalte om hvordan de selv nå bruker KI (kunstig intelligens) i arbeidet sitt. «Og hva tenker du?» spurte de meg, som IT-person.

«At du bør være forsiktig med dette, og at verktøyene du satser på, kan bli mye dårligere eller dyrere når boblen sprekker.»

Jeg har snublet inn i mange slike samtaler den siste tiden. Ikke fordi jeg spør folk om KI, men fordi samtaler med mennesker som tilbringer arbeidsdagen sin på datamaskin, nå nesten uunngåelig ender opp der.

Lar Claude gjøre jobben

En leder i en miljøorganisasjon fortalte meg stolt at de har holdt internkurs i ChatGPT. En jeg kjenner som vil skrive bok, bruker KI til å foreslå kapittelideer. Og i min egen bransje står den ene programmereren etter den andre frem og sier at de ikke skriver kode lenger. De lar Claude gjøre jobben.

Jeg har siden starten av denne runden med KI-blest sagt at det store språkmodeller og generativ KI tilbyr, ikke er veldig spennende. Modellene har svelget enorme mengder ustrukturert tekst og bilder og gjort dem om til statistiske sammenhenger. Så genererer de noe nytt som stemmer overens med mønstrene.

Resultatet er ikke tenkning, men en kjapp måte å produsere troverdig tekst og bilder på. «Finn forskning jeg kan bruke til forelesningen min», høres ut som en oppgave, men bør heller forstås som starten på en simulert samtale som det er chatbotens oppgave å videreføre på en troverdig måte.

Mellom klisjeer og plagiat

Troverdig er noe annet enn korrekt. Ekte........

© Aftenposten