– Det er frekt, det er løye og det er akkurat så mye sant at det svir litt |
KOMMENTAR: Noe av det fineste i Norge er når ansatte tyner makt og sjefer, og det eneste de risikerer er applaus.
Leif Tore LindøKommentator
Norge er et stilig land. Vi dødelige går hjem 15.30 helt uavhengig av hvor lenge sjefen blir sittende. Vi tror, vi på gulvet, at vi har heila vede og at ledelsen ikke aner hva de snakker om. Og en gang i året lager noen nordmenn revy der de, helt ublygt, herjer med sjefene.
De på toppen har værsågod med å sitte pent og se på, late som de ikke tar seg nær av satiren og halloien og bare svelge unna. Dette kan vi gjøre uten reprimande, uten at vi mister jobben, uten at noen kapper høyrehånden av oss eller skyter slektningene våre.
Gud, jeg elsker Norge!
Sandnes kommune hadde i mange år sin egen internrevy, og nei, det er ikke bystyret, selv om det til tider kan være komikveld der. Parodiene og satiren skriver nesten seg selv, men ikke helt.
Sandnesrevyen, som nå er åpen også for ansatte i den gåtefulle private sektoren, passer selvfølgelig på å takke de folkevalgte for å stadig bidra med materiale til nye sketsjer.
En trupp av kommunes innbyggere lager altså et spetakkel en gang i året, og her får de sine pessarer påskrevet, både fjøsåpnerordfører Kenny Rettore, miljøkjempe og varaordfører Kristoffer «Kissa» Birkedal, ydmykhetens kommunedirektør Bodil Sivertsen og alle andre med makt og myndighet i Sandnes.
Pål Morten Borgli får det gjentatte ganger i «Sound of Sandnes». Ingen –........